Jeg tok det opp som en spøk. Da hadde jeg litt å gjemme meg bak. Jeg kunne nevne tanken på at kona mi skulle være med en annen, uten å måtte stå helt inne for forslaget. En del av meg var nysgjerrig. En annen del orket knapt å se det for seg.
Så virket hun positiv til tanken, og jeg kjente at jeg ble litt sint.
Det er akkurat den biten jeg synes er vanskelig å innrømme. Det var jeg som tok opp temaet. Hun kom ikke med noe uventet forslag eller ba meg gå med på noe. Likevel forandret det seg da hun virket interessert. Så lenge tanken stort sett var min, kunne jeg leke med den. Da hun kanskje kunne tenke seg det også, ble den plutselig mer virkelig.
Kona mi er det viktigste mennesket i livet mitt. Jeg elsker henne mer enn noen andre, og jeg har alltid vært usikker på meg selv. Her vikler de to tingene seg inn i hverandre. Jeg kan være nysgjerrig på muligheten og nesten i samme øyeblikk lure på om jeg ville taklet at det faktisk skjedde.
Jeg vil ikke ta nysgjerrigheten min som et tegn på at jeg er klar. Og jeg vil heller ikke føle at en samtale som begynte med en spøk, er noe jeg må følge opp. Selv om jeg elsker henne, vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert.
Det jeg prøver å forstå, er hvordan man kan vite det på forhånd. Dere som har vært i samme situasjon: Var det noe som gjorde at dere skjønte at dette ville føles greit? Ble usikkerheten mindre etter hvert, eller innså dere at tanken passet best som fantasi?
Jeg spør ikke hvordan jeg kan få meg selv til å si ja. Hvis dette noen gang skal skje, må det føles greit for meg også. Akkurat nå har jeg en kone jeg elsker, en mulighet jeg er nysgjerrig på, og en reaksjon på interessen hennes som jeg ikke helt forstår. Hvordan visste dere at dere var klare?
