«Vi får se hvor det går» høres fornuftig ut hver gang jeg hører det. I hvert fall et lite øyeblikk. Så begynner jeg å lure på hva som egentlig ligger i den setningen.
Jeg har hørt den mye i det siste, og en del av meg setter pris på ærligheten. Hva kan man egentlig vite etter to dater? Vi holder fortsatt på å bli kjent. Å forvente et sikkert svar om framtiden så tidlig er å be noen fylle inn ganske mange tomrom.
Jeg trenger ingen løfter om en framtid ingen av oss kjenner. Det er fint å kunne glede seg over å møte noen uten å måtte bestemme med en gang hva det skal bli.
Samtidig kan jeg høre en annen betydning: «Jeg holder mulighetene åpne.» Ordene høres vennlige ut, men jeg blir usikker på om personen faktisk vil bli bedre kjent med meg, eller bare ikke vil lukke døra helt.
For meg er det en forskjell. Jeg kan være usikker på hvor noe fører og likevel ha lyst til å gi det en ordentlig sjanse. Jeg håper jo at den andre mener omtrent det samme. Men setningen alene forteller meg ikke det.
Det er nok derfor jeg ikke helt vet hva jeg synes om den. Jeg kunne sagt det selv og ment det oppriktig. Jeg kunne også hørt det fra noen jeg likte, blitt beroliget og senere oppdaget at vi hadde lagt helt forskjellige ting i ordene.
Så jeg er nysgjerrig på hvordan det gikk med dere som har sagt det, eller hørt det fra noen dere var interessert i. Ble det etter hvert noe seriøst? Rant det ut i sanden? Da du sa «vi får se hvor det går», håpet du at det skulle bli noe?
