Til dere kvinner som ønsker et monogamt forhold: Hvor tidlig ville det føles for tidlig å bli spurt om dere vil være kjærester? Jeg lurer på hva som avgjør det, for verken antall uker eller antall dater virker som hele svaret.
Hvor lenge dere har kjent hverandre, må vel spille inn. Det er forskjell på å ha kjent noen lenge før man begynner å date, og å nettopp ha møttes med romantisk interesse fra starten. Hvor mye betyr den forskjellen når spørsmålet kommer?
Så er det antall dater. Det er lett å telle dem, men jeg vet ikke hvor mye tallet egentlig sier. Trenger dere å ha møttes et visst antall ganger, eller kan dere kjenne at dere er klare uten å ha nådd noen bestemt grense?
Hvor ofte dere har kontakt, virker også relevant. Å møtes jevnlig og snakke mye kan gi en annen nærhet enn noen få dater med lange opphold mellom. Samtidig betyr jo ikke hyppig kontakt nødvendigvis at begge er klare for å forplikte seg.
Jeg er nysgjerrig på når dere ville blitt glade for spørsmålet. Hva må dere vite om personen, eller om det dere har sammen, før dere kan svare?
Ville et tidlig spørsmål føles hyggelig, forhastet eller bare som noe dere kunne snakke om? Hva får dere til å tenke «ja, dette er jeg klar for», framfor «vi har jo så vidt begynt å bli kjent»?
