Mannen min og jeg har vært gift i 13 år, men én ting i sexlivet vårt har jeg fortsatt ikke fått til å fungere: å være komfortabel når jeg er øverst. Han liker det, og jeg skulle gjerne likt det sammen med ham. Det er det praktiske som stopper meg.
Jeg er 38 år, omtrent 152 centimeter høy og veier rundt 50 kilo. Han er 43, cirka 185 centimeter og rundt 104 kilo. Han er muskuløs og har kraftige lår. Forskjellen i kroppsbygning merkes godt når jeg prøver å finne en stilling som fungerer.
Det største problemet er at jeg ikke får ordentlig støtte. I senga eller på sofaen får jeg knapt knærne ned på underlaget på hver side av ham. Da blir jeg sittende fast, med lite rom til å bevege meg. Prøver jeg å støtte meg på en annen måte, blir det så tungt at knærne kjennes som om de skal svikte. Det er ubehagelig, og jeg holder ikke ut særlig lenge.
Vi har funnet én løsning som fungerer når han sitter, men da vender jeg ryggen til ham. Jeg vil gjerne kunne sitte vendt mot ham og samtidig føle at jeg sitter støtt. Det har vi ikke fått til.
Etter så mange år sammen føles det litt merkelig å fortsatt lure på noe så grunnleggende og praktisk. Men det at vi kjenner hverandre godt, har jo verken endret høydeforskjellen eller gjort knærne mine mer samarbeidsvillige.
Jeg vil gjerne ta styringen. Jeg vil bare slippe å bruke alle kreftene på å holde meg oppe. Er det noe med støtte og plassering jeg overser, eller gjør størrelsesforskjellen vår dette vanskeligere enn det høres ut?
