Hver gang noen sier at jeg må «ta det første steget», lurer jeg på hva de tror jeg har drevet med. Sittet ved vinduet og ventet? Jeg forteller folk at jeg liker dem. Det er jo sånn jeg stadig havner her.
Jeg er 21, og gjennom fire år på college har det samme skjedd igjen og igjen. Jeg blir kjent med noen. Begynner å glede meg til samtalene våre. Får følelsen av at det kanskje er noe der fra begge sider. Til slutt sier jeg hva jeg føler. De føler ikke det samme. Jeg går videre.
Det høres så ryddig ut når jeg skriver det. «Jeg går videre.» Som om skuffelsen er unnagjort i samme setning. Men det gjør vondt å innse at noe jeg håpet kunne bli mer, kommer til å forbli akkurat som det er. Og neste gang må jeg samle mot til å prøve på nytt, selv om jeg husker godt hvordan det gikk sist.
Jeg har verken hatt et forhold eller mitt første kyss. Nå har studietiden gått uten at noe av det har skjedd. Følelsen går egentlig helt tilbake til videregående, selv om noen var interessert i meg da jeg var yngre. Jeg har prøvd meg på både menn og kvinner. Jeg begynner å bli ganske lei av å skulle være modig hele tiden.
Nå liker jeg noen igjen. Ut fra hvordan vi har hatt det sammen i det siste, har jeg en nokså sterk følelse av at interessen ikke er gjensidig. Jeg har likevel tenkt å si det. Mest fordi jeg trenger et klart svar, i stedet for å gå rundt med spørsmålet hele tiden.
Hva jeg gjør etterpå, vet jeg ikke. Kanskje trenger jeg en lang pause fra å prøve å gjøre forelskelser til noe mer. Tanken om at det må være noe galt med meg, dukker stadig opp, selv om jeg egentlig ikke vet hva alle avvisningene betyr.
Jeg vil bli forelsket og oppleve at den jeg gleder meg til å se, også gleder seg til å se meg. Og én gang skulle jeg gjerne fått vite det fordi den andre sa det først.
