Min aller første date ga meg egentlig et ganske godt inntrykk av hele opplegget. Vi hadde møttes en tilfeldig kveld, fortsatt å snakke sammen og etter hvert avtalt å gå ut. Jeg koste meg, og det virket som hun gjorde det samme. Kanskje enda mer enn meg. Da vi skiltes, regnet jeg med at vi kom til å møtes igjen.
Så lot jeg det gå tre dager før jeg sendte en melding. Nå lurer jeg på hvordan hun oppfattet det. Der og da tenkte jeg at hun også kunne ta kontakt. Da jeg endelig skrev, virket hun fortsatt ivrig, men sa at hun hadde trodd jeg ikke ville snakke med henne mer. Jeg forklarte at det ikke var sånn. Jeg prøvde verken å kaste bort tiden hennes eller bare forsvinne.
Etter det begynte svarene å komme sjeldnere. Samtalene hadde gått så lett, men nå kom de i små biter, og etter hvert kunne det ta et helt døgn før hun svarte. En kveld ringte jeg og kom rett til telefonsvareren. Akkurat det trengte jo ikke bety noe.
Så la hun ut et bilde på Instagram-storyen sin: leppene til en annen fyr. Jeg visste ikke hva bildet betydde, og prøvde å minne meg selv på det. Likevel var det vanskelig å la være å se det i sammenheng med de stadig tregere svarene.
Jeg konfronterte henne ikke. Senere den uka spurte jeg på melding om hun kunne ringe. Så ombestemte jeg meg og skrev at jeg ikke kom til å tvinge henne til å snakke med meg. Da spurte hun om hun kunne ringe meg etterpå. Telefonen kom aldri.
Nå har det gått noen uker. Hun liker fortsatt noen av storyene mine. Det er rart at noen kan være til stede på den måten uten at vi faktisk snakker sammen.
Det gjør mindre vondt enn forrige uke. Stort sett har jeg det fint. Men iblant får jeg lyst til å spørre hva som skjedde. En del av meg håper fortsatt på en forklaring som får bildet, ventingen og stillheten til å bety noe annet.
Kanskje svarer hun ikke. Kanskje svarer hun uten at jeg blir klokere. Er stillheten svar nok, eller skal jeg sende én melding til og spørre?
