To måneder inn i forholdet til venninna mi hadde jeg lært ganske mye om uniformen til kjæresten hennes. Hvitt om sommeren. Blått om vinteren. Gullknapper. Svarte skulderklaffer. Garderoben hadde fått en grundig presentasjon. Mannen inni den hadde foreløpig en birolle.
Han er i militæret, og hun elsker hvordan han ser ut når han pynter seg til anledninger som krever uniform. Det skjønner jeg godt. En kjekk mann i en pen uniform har absolutt noe for seg. Noen har tross alt lagt ned arbeid i plasseringen av de knappene.
Men når vi pratet, kom hun stadig tilbake til hvor heldig hun var som hadde en kjæreste i uniform. Jeg kunne ikke huske at hun hadde sagt på langt nær like mye om personligheten hans. Hvordan var han egentlig? Hva likte hun med å være sammen med ham når uniformen hang i skapet?
Jeg mente ikke at hun skulle slutte å synes han var attraktiv. De hadde bare vært sammen i to måneder, og det må være lov å være litt blendet i starten. Jeg hadde bare lyst til å høre noe om kjæresten også, utover at han kledde arbeidsantrekket sitt uvanlig godt.
Til slutt spurte jeg: «Er du forelsket i uniformen eller i mannen som har den på?»
Det landet omtrent så elegant som man skulle tro.
Hun sa at jeg ikke skjønte det. Så antydet hun at jeg kanskje var sjalu fordi hun hadde noen å beundre. Jeg hadde prøvd å snakke om personligheten hans. Plutselig måtte jeg forsvare mitt eget kjærlighetsliv. Uniformen slapp fortsatt unna alle spørsmål.
Jeg respekterer folk som tjenestegjør, og hadde ingenting imot verken jobben eller klærne hans. Jeg ville bare vite at hun likte personen også. Samtidig kan det jo hende at hun snakker så mye om uniformen fordi det er den hun er ekstra begeistret for akkurat nå. Jeg hører neppe alt som foregår mellom dem.
Og spørsmålet mitt var ikke akkurat forsiktig formulert. Hun fortalte glad om den nye kjæresten sin, og jeg stakk hull på stemningen.
Så nå lurer jeg på om jeg reagerte på en faktisk fiksering, eller bare avbrøt en nyforelskelse med en ubedt garderobesjekk. Var det galt av meg å spørre?
