Jeg er 27, har begynt å studere igjen og klarer tydeligvis å ta en utdanning, men ikke å be en mann om telefonnummeret hans.
Jeg begynte da jeg var 25, delvis på grunn av den eneste ordentlige kjæresten jeg har hatt. Vi var sammen i seks måneder. Mangelen hans på driv gjorde det tydelig at jeg trengte noe eget å jobbe mot. Et litt uventet bidrag til utdanningen min, men han skal få den.
De fleste guttene på studiet er yngre enn meg. Vi kommer godt overens, men jeg tenker på dem som medstudenter. Så fikk jeg en labpartner dette semesteret som er omtrent tre år eldre enn meg. Først var jeg bare glad for å møte noen på min egen alder.
Vi begynte å prate, og jeg likte selskapet hans. Utover semesteret har det blitt litt mer komplisert. Et sted mellom hyggelige samtaler og det å glede seg til neste gang begynte jeg å like ham på en annen måte.
Vi sitter også ved siden av hverandre på forelesning. Det kan være et tegn. Det kan også være noe så banalt som at to personer som jobber sammen, setter seg sammen. Jeg skulle gjerne hatt en forklaring vedlagt sitteplassen.
Jeg har ikke mye datingerfaring å støtte meg på. Eksen og jeg møttes på Tinder, og jeg tror det var jeg som foreslo å møtes. Det er ikke akkurat vanlig at noen ber meg ut. Folk har sagt at jeg er søt, men det følger sjelden med noen bruksanvisning.
Etter bruddet har jeg ikke vært på én eneste date. Bare tanken har føltes slitsom. Jeg har alltid ønsket å bli kjent med noen gjennom hverdagen, uten å måtte finne ham på en bar eller en klubb.
Nå skjer akkurat det, og jeg aner ikke om dette er vennskap eller starten på noe mer. Jeg leter stadig etter en naturlig anledning til å be om nummeret hans, som om det før eller siden skal stå i en laboppgave.
Hvordan tar jeg dette videre uten at neste økt på laben blir fryktelig klein?
