Jeg er midt i en skilsmisse etter 25 års ekteskap, og har et spørsmål som føles nesten pinlig grunnleggende: Hvordan møter folk noen å date?
Jeg spør ikke fordi jeg er klar for å begynne. Dating er ikke aktuelt for meg akkurat nå. Jeg er bare nysgjerrig, litt som når man lurer på hvordan et sted er uten å ha bestilt noen reise dit. Folk snakker om å møte noen som om starten er selvforklarende. Det er akkurat den delen jeg ikke skjønner.
Før jeg giftet meg, hadde jeg én kjæreste. Det er hele erfaringen min. Jeg brukte ikke flere år på å lære å ta kontakt, oppfatte interesse eller få en hyggelig samtale til å ende med en middagsavtale. Jeg var ikke særlig god til å flørte som ung, og tviler på at den ferdigheten har utviklet seg av seg selv mens jeg var gift.
Når noen forteller at de har møtt en ny, får jeg lyst til å spørre hvordan det egentlig begynte. Hvor traff de hverandre? Hvem tok initiativet? Var interessen åpenbar, eller måtte en av dem bare ta sjansen? Folk hopper gjerne over de detaljene. For meg er det nettopp dem jeg vil høre om.
Tjuefem år er lenge å gå uten noen praktisk grunn til å tenke på dette. Nå har temaet plutselig blitt relevant nok til at jeg legger merke til det, selv om det fortsatt føles fjernt å skulle delta selv.
Jeg har ingen profil jeg skal skrive, og ingen åpningsreplikk jeg trenger å prøve ut. Foreløpig undrer jeg meg bare over alle disse voksne menneskene som tydeligvis finner hverandre.
Når noen sier «vi bare begynte å prate», skulle jeg gjerne hørt litt mer om det ordet «bare».
