Kjæresten min og jeg har lyst til å flytte til USA, og vi er begge ganske gode i engelsk. Nå lurer jeg på om vi burde begynne å snakke bare engelsk med hverandre også. Da ville vi fått øvd mye, men også med den personen jeg vanligvis ville snakket med når jeg trengte en pause.
På papiret virker det nyttig. Engelsk kunne blitt en vanlig del av hverdagen allerede før vi flytter. Vi ville brukt språket til alle de små samtalene som oppstår når man er sammen, med gjentakelsene og detaljene man ikke nødvendigvis får øvd på ellers.
Det jeg er mer usikker på, er hvordan det ville føles mellom oss. Å klare å forklare noe på engelsk er ikke alltid det samme som å få sagt det akkurat slik jeg mener det. Jeg lurer på om jeg ville merket den forskjellen ekstra godt når vi snakket om noe personlig.
Vi skal jo ikke bare diskutere praktiske ting. Vi skal tulle, si fine ting til hverandre og av og til prøve å forklare noe som er vanskelig. Ville alt dette blitt lettere med øvelse, eller ville vi noen ganger følt oss begrenset av en regel vi selv hadde innført?
Jeg kan se for meg hvor fint det ville vært å oppdage at en hel samtale hadde gått på engelsk uten at vi måtte anstrenge oss. Samtidig kan jeg se for meg at jeg leter etter en kjent vending og må stoppe for å oversette, når jeg egentlig bare vil snakke med kjæresten min.
Vi har ikke prøvd ennå. Derfor er jeg nysgjerrig på par som har gjort dette: Hjalp det å snakke språket i landet dere skulle flytte til? Og føltes det fortsatt naturlig å snakke sammen?
