Jeg dater en flott dame, og jeg tror jeg har rotet til noe som burde vært avklart mye tidligere.
Vi har det fint sammen. Vi passer godt sammen på flere områder, og det er lett å være med henne. Hun får meg til å le, og jeg får henne til å le mye. Det er mye her jeg har lyst til å beholde.
Jeg tok opp testing og de praktiske tingene man bør snakke om før man begynner å ha sex. Jeg tenkte at jeg håndterte det på en hensynsfull måte. Så, på den tredje daten, fortalte hun at hun ikke liker å gi oralsex.
Jeg ble litt satt ut. Jeg svarte noe i retning av at det er viktig å føle seg trygg og komfortabel når man har sex. Så fulgte jeg opp med noen ganske vage forsikringer, uten egentlig å si noe tydelig om hva det betydde for meg.
Jeg mener det jeg sa. At hun har det bra, er viktig, og hun fortalte helt klart hva hun ikke liker. Men jeg svarte som om vi dermed hadde avklart saken for oss begge. Jeg hadde ikke stoppet opp og kjent etter om vi faktisk hadde det.
Vi fortsatte å treffes. Hun liker meg veldig godt, og vi har hatt god sex. Da vi hadde ligget sammen for sjuende gang, måtte jeg innse noe jeg skulle ønske jeg hadde forstått på den tredje daten: Jeg tror ikke jeg kan være i et langvarig forhold der oralsex ikke er en del av sexlivet.
Det er ubehagelig å innrømme når så mye mellom oss fungerer. Grensen hennes er den samme som før. Hun har vært ærlig hele veien og har ikke gått tilbake på noe. Det er jeg som først ga inntrykk av at dette var greit, og deretter oppdaget hvor mye det betyr for meg.
Jeg skulle ønske jeg hadde svart ærligere den gangen, selv om svaret bare hadde vært at jeg trengte å tenke litt. Nå har vi kommet nærmere hverandre. Jeg har ikke avsluttet forholdet, men jeg sitter her med noe jeg er glad for, og lurer på om jeg allerede har funnet grunnen til at det kanskje må ta slutt.
