Jeg så Wicker med noen venninner denne uka. Jeg regnet med en morsom film og en prat etterpå, og fikk begge deler. I tillegg gikk jeg derfra med en ny dose begeistring for min egen mann.
Det slo meg mens vi snakket om filmen: Jeg har rett og slett en Wicker-mann.
Da tenker jeg ikke på det seksuelle, men på alle de små tingene han gjør for at jeg skal ha det bra. Han liker å gjøre meg glad. Det gir ham glede, og på en eller annen måte var det samtalen om filmen som fikk meg til å se det så tydelig.
Dette var jo ikke noe nytt ved ham. Han var den samme mannen før jeg gikk inn i kinosalen. Likevel var det fint å få øye på en kjent side av ham på nytt, midt i praten med venninnene mine.
De små tingene glir så lett inn i hverdagen når man er gift. Denne uka la jeg litt bedre merke til omtanken som ligger bak.
Wicker var veldig morsom, og jeg anbefaler den gjerne. Å komme hjem og være ekstra glad i mannen min var en fin bonus.
