Kjæresten min er 56, og jeg er 63. Vi har vært sammen i tre år, og mye fungerer veldig godt. Vi har det morsomt, sexen er flott, og ingen av oss vil gifte oss igjen. Han er skilt to ganger, jeg én, og vi er enige om at vi har gitt ekteskapet en ordentlig sjanse.
Han bor sammen med moren sin på 82. I begynnelsen plaget det meg ikke særlig. Det som plager meg nå, er hvor ofte hennes ønsker blir til hans planer, også når han allerede har en avtale med meg.
Hun krever stadig mer av tiden hans, og han gir etter. De ser hverandre hver dag siden de bor sammen. Som regel tilbringer han søndagene med henne også. Samtidig klager han til meg over hvor mye hun går ham på nervene.
Jeg lytter. Så blir enda en avtale endret.
Denne gangen gjaldt det Thanksgiving-helgen. Jeg skulle til broren min, og kjæresten min inviterte seg selv med. Han sa at han ikke ville feire med moren sin. Det var helt greit for meg. Jeg var glad for å få ham med.
Vi avtalte også at vi skulle treffes fredag ettermiddag.
Så fortalte han at moren ville ha ham hos seg hele fredagen, siden hun ikke fikk se ham på selve Thanksgiving. Dermed så det ut til at ettermiddagen vår kunne fordeles på nytt.
Jeg ble sint. Jeg sa at han like gjerne kunne feire Thanksgiving med henne også. Han kunne tilbringe hele helgen der.
Han sa at han fortsatt ville feire sammen med meg. Da hadde jeg allerede bestemt meg og gitt broren min beskjed om at han ikke kom.
Jeg vet at jeg var sint da jeg sa det. Men sinnet begynte ikke med denne fredagen. Det har bygd seg opp hver gang han klager over kravene hennes, så sier ja til dem og lar meg tilpasse meg.
Vi har et godt forhold på så mange andre områder. Det er det som gjør dette vanskelig. Jeg er ikke ute etter en ektemann eller at han skal slutte å bry seg om moren sin. Jeg vil kunne lage planer med kjæresten min og regne med at avtalene gjelder.
Dette skjedde tidligere i dag. Vi har ikke sendt hverandre meldinger siden. Broren min venter én gjest mindre, og jeg sitter fortsatt her med det jeg sa.
