Jeg er 24, kjæresten min er 24, og vi har vært sammen i nesten fem år. Som regel har vi det fint og krangler sjelden. Likevel har jeg innimellom kjent på at hun ikke vet særlig mye om en viktig del av livet mitt.
Jeg er ganske nerdete og liker dataspill og anime. Hun er mer opptatt av ballett, folketradisjoner og andre kulturelle interesser. Jeg har alltid prøvd å bli med på det hun liker: Jeg har sett ballettforestillinger og filmer basert på bøker hun er glad i, blitt med på turer på landet og hørt på musikken hennes. Det er ikke nødvendigvis min greie, men jeg liker å se henne kose seg.
Den samme interessen har jeg ikke opplevd fra henne. Når jeg har prøvd å vise henne hobbyene mine, har hun ofte virket likegyldig eller kommet med spydige kommentarer. Hvis et spill så rart ut for henne, kunne hun gjøre narr av det. Etter hvert sluttet jeg å fortelle om det jeg likte. Når hun spurte hva jeg holdt på med, kunne jeg for eksempel si at jeg så på TV, selv om jeg spilte.
Jeg syntes ikke det var noe særlig å holde den delen av livet mitt for meg selv, men tenkte at jeg fikk dele hobbyene med venner som hadde de samme interessene. Jeg hadde allerede tatt opp dette med henne to ganger. Jeg forventet ikke at hun skulle begynne å spille eller se på anime. Jeg ønsket bare at hun skulle spørre og vise litt interesse.
Nylig skjedde det noe foran vennegjengen vår som gjorde det tydelig hvor lite hun visste om meg. Jeg lar detaljene ligge, siden de ikke er poenget. Etter nesten fem år sammen var det vondt å få det så klart bekreftet foran alle. På vei hjem sa jeg at jeg var skuffet. Jeg hadde spurt henne om interessene hennes og kunne enkelt ha svart på de samme spørsmålene om henne som hun ikke klarte å svare på om meg. Resten av bilturen var stille.
Dagen etter hadde jeg bursdag. Jeg sa at jeg ikke ville snakke mer om saken den dagen, og at vi kunne ta det senere. Da vi snakket sammen, fortalte jeg henne hva som hadde plaget meg, med konkrete eksempler på kommentarene om hobbyene mine og hvordan de hadde fått meg til å trekke meg unna. Dette var tredje gang jeg tok opp temaet. Hun sa unnskyld, og et øyeblikk trodde jeg at vi var på vei et sted.
Så sa hun at det var min egen feil at jeg ikke snakket med henne om hobbyene mine, fordi jeg ikke hadde tatt initiativ til å fortelle. Jeg minnet henne på at jeg hadde prøvd, og at likegyldigheten og kommentarene hennes var grunnen til at jeg sluttet. Hun svarte ikke egentlig på det, men sa at hun uansett beklaget alt – også det som var min feil. Da jeg spurte hva hun mente jeg hadde gjort galt, sa hun at hun kunne ta ansvar for det likevel.
Det gjorde meg enda mer frustrert. Jeg ba ikke om en generell unnskyldning, og forventet ikke at hun skulle like alt jeg liker. Jeg ville at hun skulle forstå hvorfor jeg hadde trukket meg unna, og kanskje prøve å vise interesse. Jeg sa at en unnskyldning ikke betydde så mye hvis hun ikke selv mente at hun hadde gjort noe galt. Hun sa at jeg misforsto, ble sint og gikk og la seg.
Jeg vet at jeg kunne ha håndtert skuffelsen annerledes, men jeg synes ikke det var galt å forklare hvorfor jeg hadde sluttet å dele ting med henne. Nå lurer jeg på om jeg burde ha godtatt unnskyldningen bare fordi hun sa unnskyld – eller om det er rimelig å ønske at hun forstår hva hun ber om unnskyldning for.
