Jeg sendte kjæresten min en reel om løfteringer og spurte på tull: «Når blir det løftering på meg?» Han svarte at han ikke ville si det, så at han ikke visste. Da jeg så overrasket ut, la han til: «Snart.»
Jeg hintet ikke om en dyr gave eller prøvde å dra samtalen over på forlovelse. Jeg synes bare løfteringer er romantiske: et lite symbol på at to mennesker er glad i hverandre og velger hverandre.
Det tok litt tid før jeg skjønte at vi snakket forbi hverandre. Han trodde jeg mente forlovelsesringer. Jeg prøvde å forklare at jeg mente noe mye mindre, men var allerede blitt frustrert. «Bryr du deg egentlig ikke om oss?» spurte jeg. Han svarte: «Selvfølgelig gjør jeg det. Må jeg si det til deg hver dag?»
Det var den siste setningen som ble sittende. Jeg oppfattet det som om det var blitt et ork å forsikre meg om at han brydde seg, som om jeg ba om det for ofte. Så begynte jeg å tenke på ringen vi ikke hadde snakket om: Hvis han trodde jeg mente forlovelse, ville han da også ha virket usikker?
Jeg ber ham ikke om å fri nå. Vi er 23 og 22, og jeg vet at forlovelse er en stor beslutning. Jeg trenger ingen tidsplan eller stor erklæring. Men jeg vil kjenne at tanken på en framtid sammen er noe han kan se for seg med glede, selv om det ligger flere år fram i tid. Etter reaksjonen hans ble jeg usikker på om han gjør det.
Kanskje tidspunktet hadde noe å si. Han var på vei tilbake til en annen by etter å ha vært hjemme i Diwali-høytiden, og jeg vet at han kan ha vært lei seg for å dra. Han la seg også mens jeg fortsatt var opprørt, noe han vanligvis ikke gjør. Det kan ha påvirket øyeblikket, men det har ikke gjort mindre vondt.
Vi snakket om det etterpå. Han sa at han ikke hadde ment det slik, og ba om unnskyldning. Jeg tror på at han prøvde å forklare hva han mente. Likevel er jeg ikke tilbake til normalen, og akkurat nå har jeg lite lyst til å snakke med ham. Det begynte med en spøk om en liten ring. Nå lurer jeg på om vi ser på framtiden sammen med den samme optimismen.
