En fiktiv hverdagssatire.
Mannen min liker å se på meg. Vanligvis synes jeg det er hyggelig. På treningssenteret, midt i et sett jeg allerede angret på, ønsket jeg en mindre offentlig form for støtte.
Han sto noen meter unna og smilte. Lenge.
Jeg la fra meg vektene. «Kan du slutte å stirre?»
Han så overrasket ut. «Jeg synes bare du er fin.»
Et kompliment med litt feil plassering
Det var ikke innholdet jeg hadde en innvending mot. Det var leveringsformen.
Jeg ønsket å konsentrere meg, svette i fred og slippe å lure på om andre hadde lagt merke til den lille forestillingen vår. Han oppfattet derimot kommentaren min som om jeg hadde avvist ham.
«Jeg liker at du er tiltrukket av meg», sa jeg. «Jeg liker ikke å bli sett på sånn mens jeg prøver å trene.»
Det var to setninger. Jeg hadde håpet den første skulle gjøre den andre lettere å høre, men den andre gjaldt uansett.
En enkel justering
Etterpå snakket vi om det uten manualer i hendene. Han sa at han hadde ment det varmt. Jeg trodde ham. Jeg ba ham likevel om å stoppe når jeg sa fra.
Vi fant ingen dyp krise under dette. Bare en forskjell mellom oppmerksomheten han ville gi, og oppmerksomheten jeg ønsket akkurat der.
Neste gang trente han ved siden av meg og så for det meste på sine egne vekter.
På vei hjem sa han at jeg så bra ut. Jeg takket. Da hadde jeg både pust og kapasitet til å motta anmeldelsen.
