Det er få øyeblikk i et parforhold som er mer opplysende enn en biltur. Det er som en bevegelig skriftestol der du ikke kan unnslippe samtalen uten å nå neste røde lys. Nylig la min kone og jeg ut på en slik reise, som utviklet seg til en uventet undersøkelse av ambisjoner, intimitet og kompleksiteten i det å være gift uten en formell grad i tankelesning.
Det hele begynte uskyldig nok. Min kone uttrykte sin bekymring over mennesker som bare drifter gjennom livet, umotiverte til å forfølge drømmene sine. Denne lidenskapelige tiraden var drevet av en indre, høyoktan misnøye – på samme måte, bemerket jeg, som jeg noen ganger føler meg drevet av vår hyppighet av fysisk hengivenhet, eller mangel på sådan.
Dette førte selvfølgelig til det jeg liker å kalle “Den store kjøredebatten” Med rattet i den ene hånden og en metaforisk synonymordbok om dynamikk i parforhold i den andre, våget jeg meg ut i det grumsete farvannet der jeg sammenlignet karriereambisjoner med intimitet. Det føltes litt som å blande metaforer – en oppskrift på katastrofe, men like fullt potensielt komisk gull.
“Er ikke din drivkraft for suksess den samme som min drivkraft for … vel, annen ‘suksess’?” Spurte jeg, i håp om å skape forståelse, og pirket til vår felles sommer av misnøye, minus stranden og solen. Jeg ante ikke at kona mi er mer motstandsdyktig enn en døgnkontinuerlig rørleggerkatastrofe når det gjelder påstandene mine.
“Nei, kjære”, svarte hun, med en fasthet som var drevet av mange års ekteskapelig erfaring. “Det er annerledes! Karriereambisjoner er ikke som … andre typer drivkraft vi kan diskutere.”
Ja, der satt vi – i en filosofisk debatt om hvorvidt vi kunne overføre klatring på karrierestigen til den kompliserte spiraltrappen i vår ekteskapelige intimitet. Man er ikke helt forberedt på slike vendinger på en vanlig ettermiddagstur, men her satt vi altså og redefinerte lovene om tiltrekning mens vi sto i køen for drive-thru-kaffe.
Samtalen vekslet mellom frustrasjon og latter, og avslørte en av de uuttalte sannhetene i parforhold: Nivået av misforståelser kan nå langt høyere enn fartsgrensen. På samme måte som jeg ikke kunne forstå at hun nøyde seg med “minimal action”, hadde hun unektelig problemer med å forstå mitt behov for det vi kunne kalle “hyppig kontakt” Utenfor kontekst lignet vi begge to hektiske GPS-enheter som desperat forsøkte å omdirigere.
Men det er nettopp dette som er det komiske ved langvarige partnerskap – øyeblikk som dette avslører at kjærlighet ikke bare handler om hete, dampende netter (selv om jeg kanskje fortsatt venter på en slik); det handler om å være nysgjerrig, lytte aktivt og le av det absurde i å navigere gjennom hverandres behov som amatørkartografer.
Til slutt endte kjøreturen med at verken personlige ambisjoner eller intimitet gikk av med seieren. I stedet ankom vi målet vårt med en forundring over hvordan noe så tilsynelatende hverdagslig kunne forvandles til en dypt relaterbar feilkomedie. Om ikke annet satt vi begge i samme kjøretøy, til tross for de metaforiske veisperringene. Så etter alt dette kan jeg bekrefte: Forhold er som trafikk – noen ganger er det kø, noen ganger går det fort, men det er alltid litt kaotisk.
Og vi vet alle at den beste delen av enhver biltur – som ethvert godt forhold – er omveiene.