En fiktiv fortelling om et valg og en grense.
Jeg satt i en ventesalong på et bordell og forsøkte å gjøre situasjonen filosofisk. Hvis jeg bare satt der, hadde jeg da gjort noe? Jeg hadde brukt mindre tid på å spørre meg selv hvorfor jeg hadde reist dit.
Partneren min visste ingenting. Vi hadde ikke avtalt seksuell kontakt med andre. Likevel hadde jeg gått inn med en hensikt jeg nå forsøkte å beskrive som ren nysgjerrighet.
Jeg ombestemte meg og gikk før jeg hadde seksuell kontakt med noen. Det var et faktisk valg, og bedre enn å fortsette bare fordi jeg allerede hadde kommet så langt.
Jeg kunne ikke gi meg selv hele svaret
På vei hjem begynte jeg å si til meg selv at ingenting hadde skjedd. Det var sant i én snever betydning. Det var ikke en full beskrivelse av det jeg hadde valgt å gjøre og holde skjult.
En tanke eller en fantasi er ikke det samme som en handling. Men å oppsøke en situasjon i hemmelighet er mer enn en tanke. Hvordan det påvirker tilliten, kan ikke avgjøres av at jeg velger en praktisk definisjon alene.
Hva var det jeg måtte ta ansvar for?
Jeg måtte være ærlig om hendelsesforløpet uten å overdrive det og uten å pakke det bort. Jeg kunne forklare at jeg hadde snudd. Jeg kunne ikke kreve ros som en erstatning for å høre partnerens reaksjon.
Misnøye med forholdet var heller ikke en tillatelse jeg hadde utstedt til meg selv. Det var noe jeg burde ta opp direkte.
Det var lett å forlate ventesalongen. Det vanskeligere arbeidet var å slutte å bruke ord som «bare» til å gjøre egne valg mindre tydelige.
