En fiktiv datingkomedie.
Bob kalte seg selektiv. Vennene kalte ham Bobcat, et kallenavn han tok imot som om det var en faglig kvalifikasjon.
På en middag forklarte han at han ikke løp etter hvem som helst. Han ventet på noen som virkelig imponerte ham. Emily spurte om det var ledig plass ved siden av ham, eller om stolen også var på audition.
Paul mente at selvsikkerheten sikkert virket tiltrekkende. Emily mente at det kom an på om Bob faktisk var interessert i noen andre enn sin egen utvelgelsesprosess.
Kresen eller bare utilgjengelig?
Det er rimelig å vite hva man ønsker i et forhold. Du trenger ikke late som kjemien finnes, eller fortsette å date noen fordi vedkommende er hyggelig på papiret.
Men selektivitet blir noe annet når den skal demonstreres hele tiden. Da blir daten en salatbar der én person står med tangen og vurderer råvarene, mens den andre helst vil ha en vanlig samtale.
Bob kunne ha sagt: «Jeg liker mennesker som er nysgjerrige og sier hva de mener.» I stedet sa han: «Det er veldig få som når opp.» Det første åpnet en samtale. Det andre åpnet et anbud.
Interesse er ikke et nederlag
Da Emily fortalte om en katastrofal helgetur, lo Bob og stilte et oppfølgingsspørsmål. For første gang den kvelden sluttet han å virke opptatt av å bli valgt.
Det var et bedre utgangspunkt. Han trengte ikke like alle. Han måtte bare våge å vise det når han likte noen.
Ingen rundt bordet hadde bevist hva kvinner generelt foretrekker. De hadde bare hatt middag med Bob. Det var tilstrekkelig datainnsamling for én kveld.
