Et fiktivt datingdilemma.
Jeg var i førtiårene da jeg tok opp kontakten med en gammel flamme. Forholdet utviklet seg på avstand, med meldinger, telefoner og planer for når vi kunne møtes. Etter to år snakket vi om at jeg skulle finne en jobb jeg kunne gjøre hjemmefra og flytte nærmere ham.
Det var et stort steg for meg. Jeg hadde opplevd tap og ønsket et forhold som var mulig å stole på. Han sa at det var nettopp det vi hadde.
Så fikk jeg vite at han bodde sammen med en kvinne han hadde vært knyttet til i ti år.
Forklaringen kom etter planene
Han beskrev forholdet deres som platonisk og komplisert. Det kan finnes mange grunner til at tidligere partnere fortsatt deler bolig. Problemet var at jeg ikke hadde fått vite om situasjonen før vi begynte å planlegge livet mitt rundt ham.
Jeg trengte ikke fastslå alt som foregikk mellom dem for å erkjenne at opplysningen var vesentlig. Jeg hadde sagt ja til en fremtid ut fra en annen forståelse av nåtiden.
Tillit kan ikke kreves som forhåndsbetaling
Da jeg stilte spørsmål, ville han at jeg først skulle bevise at jeg stolte på ham. Det snudde samtalen på hodet. Jeg trengte tydelige svar om bolig, forholdsstatus og hvilke avtaler de faktisk hadde. Jeg trengte ikke en prøve jeg måtte bestå for å få spørre.
Flytteplanene måtte vente. En ny jobb og et nytt bosted var for store beslutninger til å bygge på forklaringer som stadig kom etterskuddsvis.
Det smertefulle var ikke bare å oppdage samboeren. Det var å innse at nærheten vi hadde snakket om, hadde vært avhengig av at jeg ikke kjente hele situasjonen.
