En fiktiv fortelling om to voksne med aldersforskjell.
Jeg var i trettiårene og hadde kommet ut av et langt forhold da jeg begynte å date en yngre mann. Vi var begge voksne, men hadde forskjellige referanser. Han sendte meg memes som krevde forkunnskaper. Jeg sendte sanger han trodde var nye fordi han hadde hørt en kort versjon på nettet.
Det var morsomt. Det var også fristende å gjøre ham til representant for en hel generasjon: mer åpen, mer spontan, mindre komplisert. I virkeligheten var han ett menneske. Jeg hadde allerede prøvd å date en idé om noen. Det hadde vært tilstrekkelig arbeid.
Forskjellene vi faktisk måtte snakke om
Vi måtte finne ut hvor ofte vi ønsket å møtes, hva vi hadde råd til, og om vi så for oss et forhold som skulle vare. Ingen av de svarene fantes i fødselsåret hans.
Jeg ville ikke være læreren hans. Han skulle heller ikke være min personlige foryngelseskur. Vi måtte kunne si imot hverandre og ta egne valg, også når én hadde mer erfaring eller bedre økonomi.
Nysgjerrighet virket bedre enn generasjonsteori
Han foreslo en spontan karaokekveld. Jeg foreslo at vi først spiste middag. Det viste seg at forholdet tålte begge deler.
Jeg lærte nye ting av ham, og han lærte ting av meg. Det var ikke aldersforskjellen i seg selv som gjorde forholdet godt. Det var måten vi møtte forskjellene på.
Vi trengte ikke bevise at alder aldri betyr noe. Vi trengte å undersøke hva den betydde for oss, uten å la andres begeistring eller skepsis svare på forhånd.
