En fiktiv samlivskomedie.
Han spurte om vi skulle flytte sammen mens jeg forsøkte å redde et stykke toast. Magen min rumlet. Jeg nikket. Han tolket det som et ja til samboerskap. Jeg hadde først og fremst bekreftet behovet for frokost.
Vi snakket heldigvis ordentlig om det etterpå. Husleie, oppsigelsestid og hva vi faktisk ønsket, viste seg å være mer pålitelige beslutningsgrunnlag enn lyder fra fordøyelsen.
Så kom flyttekassene. Deretter kom håndklærne.
Et lite kongerike av fuktige tekstiler
Han brukte tre om dagen. Jeg lot én slurk melk stå igjen i kartongen, antakelig som et minnesmerke. Vi oppdaget at kjærlighet ikke automatisk ga oss samme definisjon av «tom» eller «kan brukes en gang til».
Først forsøkte vi å være sjarmerende om det. Så forsøkte vi å være tydelige. Det siste ga merkbart mindre klesvask.
Vi fordelte oppgaver og fant plass til litt tid hver for oss. Putene kunne ligge mindre korrekt. Melken måtte kjøpes før den siste slurken ble arvegods.
Magefølelsen fikk en rådgivende rolle
Jeg var glad for at vi flyttet sammen. Det betydde ikke at et tilfeldig nikk hadde vært en genial metode. Det gode kom av det vi sa og gjorde etterpå.
Nå tar vi store avgjørelser når begge er våkne og har spist. Magen min kan fortsatt delta, men har ikke lenger stemmerett.
