Kjæresten min og jeg har vært sammen i ni måneder. Han er 21, jeg er 20, og jeg er hans første kjæreste. Jeg har mye energi og sterke følelser, mens han viser mindre av det han føler. Noen ganger kjenner jeg at han er glad i meg, men i det siste har jeg også følt at han legger mindre innsats i forholdet. Jeg har heller ikke møtt vennene eller familien hans.
For et par dager siden fortalte han at vennene hans skulle leie en Airbnb for å henge sammen og spille. Først ville han at jeg skulle bli med, og jeg tenkte det kunne være en anledning til å møte dem. Men dagen etter sa han at han ikke ville ha meg med, fordi det bare skulle være ham og gutta. Jeg sa at det var helt greit. Det mente jeg også.
Jeg hadde vært opptatt med skole og jobb hele dagen. Da jeg endelig fikk ringt ham, hørte jeg en jente le i bakgrunnen. Først tenkte jeg at det ikke kunne være moren hans: Han har ingen søstre, og han har ikke fortalt om noen venninner. Det hadde ikke nødvendigvis vært noe problem; jeg visste bare ikke hvem andre som var der.
Jeg spurte hvem som var sammen med ham. Han nevnte to venner og la til at kjæresten til den ene også var der.
Unnskyld, hva? Det var altså ikke bare gutta likevel. Jeg har BPD, og han er favorittpersonen min, så den beskjeden traff som et slag i magen. Jeg tror ikke han er utro. Jeg er hans første kjæreste, og jeg vet at han fortsatt lærer seg hvordan man er i et forhold. Men mellom dette og den økende følelsen av at vi ikke passer så godt sammen, klarer jeg ikke å slippe tanken på at forholdet kanskje ikke varer så mye lenger.
Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Det gjorde det.
