Det var jeg som ba ham ut. Vi er begge midt i trettiårene, og på to uker har vi rukket å møtes fem ganger. Jeg synes fortsatt han er tiltrekkende. Det rare er at for hver gang vi møtes, føler jeg meg litt mindre klar for å ligge med ham.
Når jeg spør ham om noe, får jeg gjerne et par ord til svar. Vil jeg vite mer, må jeg spørre videre. Han stiller sjelden spørsmål tilbake, og vi kommer liksom aldri forbi det helt grunnleggende. Det blir en egen type kleint når du har stilt tre spørsmål på rad og hører deg selv begynne på det fjerde.
Jeg liker det jeg har blitt kjent med så langt. Han er snill, og han virker sjenert når det gjelder å ta initiativ. Det hadde jeg skjønt allerede da jeg ba ham ut. Noen ganger tenker jeg at han bare trenger litt tid til å bli trygg på meg. Andre ganger går jeg hjem med følelsen av at han helst vil holde meg akkurat så langt unna som jeg var da jeg kom.
Fem dater på to uker høres jo ganske intenst ut. Sånn omtrent rundt femte date har jeg før pleid å kjenne at jeg har lyst til å ta det videre. Med ham kjenner jeg den tiltrekningen når jeg kommer. Etter enda en kveld der jeg har prøvd å få ham i prat, føles det som om jeg måtte overtalt meg selv til å bli med ham hjem.
Han har aldri presset meg til å ha sex. Likevel synes jeg han virker litt fjernere for hver gang vi drar hjem hver for oss. Jeg klarer ikke å avgjøre om jeg faktisk merker en forskjell, eller om jeg legger mer i stillheten fordi den allerede plager meg.
Kanskje vi venter på det samme, bare i motsatt rekkefølge. Kanskje han trenger å være fysisk nær meg for å føle seg trygg nok til å åpne seg. Jeg trenger å føle at jeg kjenner ham før jeg får lyst til å være så nær. Eller kanskje vi bare passer dårlig sammen. Kan jeg egentlig vite det etter fem dater? Og hvis han venter på at jeg skal ta initiativ igjen, hvorfor vurderer jeg å gjøre det når jeg ikke føler meg klar?
