Da hun begynte å vise hvor godt hun likte meg, fikk jeg lyst til å trekke meg unna. Det overrasket meg. Jeg likte jo å snakke med henne. Vi hadde hatt en fin date, og hun var fortsatt den samme morsomme, snille kvinnen jeg trivdes så godt sammen med. Men da hun viste mer interesse, merket jeg at jeg ikke følte det samme.
Vi jobber sammen. Allerede på vakten da vi møttes for første gang, spurte hun om jeg ville bli med på middag og kino. Jeg takket ja med glede. Det var ikke bare for å være høflig. Jeg likte å være sammen med henne og hadde lyst til å gå.
Det ble en avslappet kveld. Begge koste seg. Vi kysset ikke, og det skjedde ikke noe fysisk mellom oss, men det var heller ikke noe som gikk galt. Jeg hadde ingen dårlig opplevelse å vise til etterpå. Målt i hvor hyggelig vi hadde hatt det, var daten vellykket.
Etter hvert ringte vi hverandre oftere og sendte flere meldinger. Hun viste at hun likte både utseendet mitt og måten jeg var på. For meg ble det tydelig at hun var interessert. Da ble det også vanskeligere å overse min egen nøling. Jeg kunne glede meg over samtalene og samtidig bli urolig for hva de kunne føre til.
Til slutt skjønte jeg det jeg hadde strevd med å innrømme: Jeg er ikke fysisk tiltrukket av henne. Jeg liker personligheten hennes og trives i selskapet hennes. Men jeg kjenner ikke den lysten jeg ønsker å kjenne for en kvinne jeg dater. Det er ubehagelig å si det om noen som bare har vært god mot meg, selv når jeg bare sier det til meg selv.
Og så misliker jeg hvor fort det høres ut som en dom over utseendet hennes. Det handler om hva jeg føler, men det høres fort ut som om jeg gransker henne for å finne noe galt. Hun har ikke gjort noe galt. Det finnes ingen sårende kommentar eller mislykket date som forklarer hvorfor jeg ønsker mer avstand.
Jeg skulle gjerne vært en nær venn. Det er ikke en unnskyldning for å bli kvitt henne; jeg vil faktisk fortsette å ha henne i livet mitt. Men det er mitt ønske. Jeg vet ikke om hun vil ha et vennskap etter at vi har vært på date og fått tettere kontakt. Jeg kan ikke ta for gitt at hun synes det er greit å fortsette som venner bare fordi det passer meg.
Dessuten kommer vi til å se hverandre på jobb. Jeg er redd for å såre en som behandler meg så godt, og for at det skal bli vanskelig mellom oss på et sted vi begge må være. Samtidig vil jeg ikke la dette bli mer alvorlig hvis hun håper at vi skal bli kjærester.
Den samtalen har jeg ikke tatt ennå. Jeg vil gjerne si at jeg ønsker å være venner. Men for henne kan det bety at noe hun håpet på, ikke blir noe av.
