For noen måneder siden dro jeg alene på konsert og havnet ved siden av en kvinne og et par av vennene hennes. De pratet med meg gjennom hele konserten. Jeg tenkte at de bare ville være hyggelige siden jeg var der alene, så jeg ble overrasket da de spurte om jeg ville bli med ut og ta noe å drikke etterpå.
Vi var innom noen barer og ble litt brisne, og i løpet av kvelden merket jeg at det var henne jeg helst ville fortsette å prate med. Vi ble enige om å dra tilbake til hotellet mitt. På veien fortalte hun at hun var trans. Jeg er hetero, og det kom overraskende på meg. Likevel husker jeg hvor enkelt det føltes akkurat da. Jeg var fortsatt tiltrukket av henne og hadde fortsatt lyst til at hun skulle bli med opp. Vi tilbrakte natta sammen og var intime. Vi hadde ikke sex, for ingen av oss hadde med beskyttelse.
Jeg er 43, og hun er 29. Hun bor noen timer unna, men vi sees de fleste helgene og snakker stadig på FaceTime når vi er fra hverandre. Jeg er skikkelig forelska. Vi har snakket om å gifte oss og om å flytte et sted sammen om noen år. Når det bare er oss to som snakker, er det lett å se for seg.
Så tenker jeg på foreldrene og søsknene mine. Jeg aner ikke hvordan de ville tatt det. Jeg har en bedre idé om hvordan noen av vennene mine ville reagert, og jeg tror ikke de ville blitt glade på mine vegne. Hun har sagt at det går fint for henne om hun aldri møter dem, og at vi godt kan flytte et annet sted en dag. Jeg tenker mye på hvordan det blir fram til da. Hun er allerede den jeg tilbringer de fleste helgene med, og den jeg har lyst til å ringe når vi er fra hverandre. Jeg vil kunne snakke om henne på den måten med folk jeg har kjent hele livet.
Jeg vil ikke skjule henne, og jeg er redd for å miste venner eller familie. Hvis du har vært i et forhold der dere hadde det bra sammen og du ikke ante hva som kom til å skje når de andre fikk vite om det, hvordan gikk den første samtalen?
