Det er en kvinne i kontorbygget mitt jeg har lyst til å snakke med. Hun jobber i et annet firma, så vi har verken felles møter eller et regneark vi kan bruke som påskudd. Foreløpig består kontakten vår av at vi av og til befinner oss i samme gang etter lunsj.
Vi har lagt merke til hverandre flere ganger. Det er egentlig alt jeg vet. Jeg har ingen holdepunkter for at en stor kjærlighetshistorie er under utvikling mellom heisen og kontoret hennes, selv om jeg tydeligvis trenger det før jeg kan presentere meg.
Tre–fire ganger har jeg hatt en helt naturlig anledning til å si hei. Ikke noe stort. Bare «hei», kanskje fulgt av «hvordan går det?» hvis jeg skulle føle meg klar for videregående nivå.
Hver gang har jeg hatt lyst. Og hver gang har jeg latt øyeblikket gå. Så fortsetter vi hver vår vei, og jeg står igjen med vissheten om at jeg nok en gang har tapt mot en vanlig hilsen.
Det irriterende er at dette ikke bare handler om henne. Da kunne jeg ha avskrevet det som én spesielt skummel forelskelse. Men så fort jeg synes en kvinne er attraktiv, blir selv den enkleste samtalen vanskelig. Jo mer jeg vil ta kontakt, desto dårligere blir jeg til å gjøre det. Et effektivt system.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg blir så nervøs. Jeg skal jo ikke levere tidenes åpningsreplikk eller få i stand en date før lunsjpausen er over. Jeg vil bare si hvem jeg er. Likevel føles det som et mye større skritt når hun faktisk står der, enn når jeg tenker på det etterpå.
Det er akkurat det gapet som frustrerer meg: Jeg vet hvor lite dramatisk det er å si hei, men får det likevel ikke ut.
Har du vært sånn, hvordan kom du deg videre? Hva hjalp deg med å starte en samtale mens du fortsatt var nervøs? Å vente til selvtilliten kommer av seg selv, begynner å ligne et langsiktig opphold i gangen.
