For noen uker siden, mens Microsoft-nedetiden satte arbeidet på pause, foreslo jeg spøkefullt for kona mi at vi kunne ha sex. Hun svarte ikke, så jeg gjentok forslaget i tilfelle hun ikke hadde hørt det. Da ble hun irritert og kalte meg sexmaser.
Det stakk litt. Jeg hadde kommet med et forslag, ikke et krav, men jeg lot saken ligge. Etterpå bestemte jeg meg for å trekke meg litt tilbake en stund. En del av meg ville gi henne plass; en annen del ville slippe å høre det igjen. Jeg sluttet å be om nærhet og lot også være å stryke henne når jeg gikk forbi på kjøkkenet.
I dag sto kona mi mellom meg og vaskemaskinen mens jeg satt på huk og tømte skittentøyskurven. «Skal du ikke benytte anledningen til å ta meg på rumpa?» spurte hun.
Jeg ble tatt på senga. Kanskje hun hadde merket at jeg hadde trukket meg unna og ville ha litt oppmerksomhet. Kanskje hun bare ertet meg. Uansett kunne jeg ha tatt henne på rumpa, og hun hadde nok blitt glad.
Det vanskelige er at jeg fortsatt synes hun er tiltrekkende, og jeg forventer ikke at all berøring skal føre til sex. Jeg skulle bare ønske at hun også tok initiativ iblant – om så bare ved å ta meg på rumpa en sjelden gang. I det siste har nærhet føltes som noe jeg skal gi, ikke noe jeg får tilbake.
Skal jeg gripe muligheten og nyte øyeblikket, og heller ta opp det større savnet senere? Eller skal jeg si med en gang at jeg også vil føle meg begjært? Jeg vil ikke gjøre en ertende invitasjon til et regnskap, men jeg vil heller ikke late som om det ikke plager meg at det går mest én vei.
