Jeg har datet en mann i snart to måneder. Han tok initiativ til den første daten, men da kortet hans ikke virket, spurte han om jeg kunne betale. Det hadde jeg ikke noe imot. Det som ble sittende, var at han ikke sa unnskyld, kommenterte situasjonen eller tilbød seg å gjøre opp for seg.
Etter hvert har jeg lagt merke til at han gjerne bruker penger på seg selv, men virker mer tilbakeholden når det gjelder ting vi kan gjøre sammen. Jeg har blitt selvbevisst rundt ham og får nesten ikke lyst til å bestille mat eller foreslå planer. Jeg vil helst slippe at en hyggelig kveld ender i en ny klein situasjon om penger.
Jeg forventer ikke at en mann skal betale for alt. Jeg deler gjerne regningen eller bytter på å betale. For meg handler raushet mer om omtanke og gjensidighet enn om hvor stor regningen er: å legge merke til når den andre har betalt, ta initiativ eller vise at det betyr noe å dele på utgiftene.
Er det urimelig å ønske seg litt høflighet og raushet? Hvor går grensen mellom å være bevisst på penger og å være gjerrig?
