Jeg brukte så lang tid som mulig på å skifte sko etter salsatimen. Jeg håpet læreren min ville gå videre, så jeg slapp å passere rett forbi ham. Men han sto der og pratet med andre, akkurat der jeg måtte forbi. Til slutt var det begrenset hvor mye mer tid jeg kunne bruke på skoene.
Da jeg passerte, snudde han seg, åpnet armene og ga meg en klem. For meg kjentes den intens. Vi så på hverandre i kanskje to sekunder før jeg fikk panikk og nærmest løp ut. En nokså voldsom reaksjon på en mann jeg trodde jeg hadde sluttet å tenke på sånn.
Jeg er 50, og han er 47. Jeg har vært tiltrukket av ham lenge. På julefesten i 2023 spurte jeg om han ville danse med meg. Han svarte at han hadde kjæreste. Jeg hadde bare bedt om en dans, noe som vanligvis ikke er så oppsiktsvekkende i et salsamiljø. Jeg fikk inntrykk av at han oppfattet det som flørting. Etter det slo jeg fra meg tanken på ham som noe annet enn en venn.
I det siste synes jeg han har gitt meg mer oppmerksomhet. Klemmen fikk meg til å kjenne hvor tiltrukket jeg fortsatt er. Jeg liker energien hans og hvor lett jeg lar meg rive med når han er nær.
Samtidig har jeg en annen mann i livet mitt. Han er 40, og vi møttes i mai. Vi har sex uten å være i et forhold. Før jeg traff ham, hadde jeg vært singel og uten sex i fire år. Det betydde noe å få være sammen med en jeg likte, og å ha det godt med ham fysisk. Han er døv, og vi kommuniserer først og fremst ved å skrive på telefonene våre. Det blir ikke så mye prat når vi møtes, men vi har det fint sammen.
I sommer var han på reise, og det var jeg også. Vi har ennå ikke fått møttes igjen. Kontakten har vi beholdt, med hjerter, varme meldinger og også seksuelle meldinger og bilder. Nå er han tilbake, og planen er at vi snart skal sees. Han virker fortsatt interessert, selv om jeg har kjent meg litt mindre knyttet til ham etter tiden fra hverandre.
Han har sagt tydelig at han ikke ønsker et forhold. Det har jeg akseptert. De varme meldingene betyr ikke at han har ombestemt seg. Jeg vil ikke begynne å forvente et kjæresteforhold han aldri har tilbudt meg. Samtidig merker jeg at tanken på noe mer seriøst med en annen frister.
Og da begynner jeg å se for meg at salsalæreren kanskje ville passet bedre for meg. Jeg er allerede der i tankene, selv om jeg verken vet om han er singel eller om han mente noe romantisk med klemmen. Jeg har aldri sett kjæresten hans på danseskolen, men det sier jo ingenting. Han holder privatlivet for seg selv, og jeg kvier meg for å spørre.
Jeg lurer også på om det vi har, gjør meg mindre åpen for å møte noen jeg kan satse på. Avslutter jeg det, gir jeg slipp på noe som faktisk finnes, og som jeg har glede av. Det står ikke et nytt forhold klart og venter. Etter fire år alene kjennes det større enn jeg skulle ønske.
Den ene mannen har i hvert fall fortalt meg hva han kan tilby. Den andre har jeg ikke engang klart å spørre om han fortsatt har kjæreste. Jeg klarte å ta imot klemmen og skynde meg ut. Det er den helt vanlige samtalen jeg nøler med.
