Det er omtrent ni måneder siden kona mi ba meg flytte ut. Jeg savner henne fortsatt veldig. Bare det å innrømme det får meg til å føle meg dum, og jeg skulle ønske de to følelsene kunne slutte å komme sammen.
Vi hadde vært sammen i ti år. Jeg trodde vi hadde det bra. Vi hadde familielivet vårt, og jeg tok det for gitt at vi begge ville være der. Nå lurer jeg på om hun hadde gått lei av livet med meg. Jeg vet ikke. Det er en forklaring jeg stadig vender tilbake til, men hun har aldri sagt at det var sånn.
Så fant jeg ut at hun hadde et forhold til en kollega.
Vi kranglet i flere uker. Etter hvert roet det seg, og en stund var det mindre bråk. Jeg vet fortsatt ikke om ting faktisk ble bedre, eller om jeg bare tolket stillheten sånn fordi jeg håpet. Så begynte hun å gå ut igjen.
Deretter ba hun meg dra.
Ni måneder høres ut som nok tid til å kunne svare ordentlig når jeg spør meg selv hvordan jeg har det. Men jeg er stort sett fortsatt forvirret. Jeg savner å være sammen med henne. Det gjør ikke det hun gjorde mindre vondt. Samtidig slutter jeg ikke å savne henne bare fordi jeg husker hva som skjedde.
Vi delte ti år. Følelsene mine har visst ikke fått med seg at vi ikke deler det livet lenger.
Noen dager er det verste hvor fort savnet blir til skam. Først ønsker jeg henne tilbake i livet mitt. Så blir jeg flau over at jeg i det hele tatt kan ønske det.
Hun ba meg flytte for ni måneder siden. Hvordan kan jeg fortsatt være så såret av henne og samtidig ønske at jeg var hos henne?
