I forrige uke begynte vi å prate ute i gangen, hun jeg bor med og jeg. Samtalen fortsatte på rommet mitt. Plutselig hadde det gått nesten tre timer, og klokka nærmet seg ett. Jeg avsluttet fordi vi begge skulle på jobb dagen etter. Leggetid klarer jeg tydeligvis å forholde meg fornuftig til. Forelskelsen er det verre med.
Jeg deler leilighet med to kvinner, og vi har hvert vårt rom. Det er den beste gjengen jeg har bodd med her. Vi kommer godt overens, spiller brettspill og har filmkvelder sammen. Dette vil jeg gjerne beholde. Det som kompliserer saken, er at jeg har fått følelser for den ene.
Hun er smart, omtenksom og god til å forstå andre. Jeg synes også hun er veldig tiltrekkende. Da hun flyttet inn, hadde hun nettopp blitt singel. Hun og eksen prøvde igjen et par ganger i løpet av året, før det ble ordentlig slutt for rundt to måneder siden. Nå virker hun klar for å gå videre. Tre menn har allerede invitert henne ut: en tidligere studiekamerat, en hun traff på en halloweenfest, og en kollega. Den siste invitasjonen overrasket henne.
Vi har blitt nære gjennom alle de vanlige samtalene som følger med å bo sammen. Studiene hennes, jobbene våre, hvordan dagen har vært. Vi tuller, og jeg har lyttet når hun har snakket om eksen. Lenge opplevde jeg det bare som et godt vennskap. I det siste har samtalene blitt mer personlige, og de siste ukene har jeg innsett at jeg vil noe mer.
Den lange kveldspraten kunne jeg selvfølgelig brukt som et tegn på at hun føler det samme. Problemet er alt det andre. Hun forteller meg om datene sine. Hun har oppfordret meg til å prøve Tinder og tilbudt seg å hjelpe meg med å bli kjent med kvinner når vi går ut og tar en drink. Hun tenker gjennom hvilke single venninner som kunne passet for meg. Hun har til og med spurt om jeg er interessert i den andre vi bor med. Det er jeg ikke. Hun jeg liker, har altså meldt seg frivillig til å finne noen andre til meg.
Hun sier at jeg er en bra fyr, og har flere ganger sagt at jeg trenger mer selvtillit. Selv tror jeg ikke det er der det skorter. Jeg merker heller ingen flørting, berøringer eller forsøk på å finne på ting bare vi to. Sikker kan jeg ikke være uten å spørre. Likevel er jeg nesten overbevist om at hun ser på meg som en venn.
Hadde vi bodd hver for oss, kunne jeg bedt henne ut og tålt et nei. Men etterpå skal hun fortsatt bo sammen med meg. Jeg vil ikke at hun skal føle seg ukomfortabel hjemme, eller måtte passe på hvordan hun er rundt meg for å skåne følelsene mine.
Jeg kan ta sjansen og be henne ut. Jeg kan også fortelle hva jeg føler, be om et tydelig nei så jeg slipper å håpe, og understreke at jeg vil fortsette å være venner. Selv den forsiktige varianten kan gjøre det vanskeligere å prate som før, og skape dårlig stemning på felleskveldene våre. Eller jeg kan la være å si noe og håpe at følelsene går over, med fare for at de heller blir sterkere mens hun dater andre.
Foreløpig har jeg ikke sagt noe. Hun tilbyr seg å hjelpe meg med å finne en kjæreste. Jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal forklare hvorfor det ikke hjelper.
