Etter en skilsmisse kan det føles som en liten begivenhet å oppdage at en ny, langvarig kjæreste ikke bare tåler romantiske bøker, men gjerne vil lese dem sammen. Han er søt, han er med på idéen, og hun håper kanskje at sidene kan gi ham noen idéer. Dermed får en bok en ekstra rolle: Den skal både være underholdning og en slags diskret melding.
Det er en komisk uklar arbeidsbeskrivelse. En kjærlighetsroman kan leses for å finne ut hva som skjer, for å nyte språket eller for å se hvor mange dramatiske misforståelser det er plass til før hovedpersonene endelig snakker sammen. Den kan også bli lest med et sideblikk mot sofaen. Er dette bare en scene i en bok, eller er det et forslag forkledd som handling?
Den som leser med, trenger ikke nødvendigvis å vite svaret. Kanskje nettopp det er en del av moroa. I en roman kan en gest få nøye oppmerksomhet: et blikk som varer et øyeblikk lenger, en hånd som finner en annen. I virkeligheten er slike detaljer mindre opplyst av fortellerstemmen. De kan være romantiske, eller bare tegn på at noen følger med på siden.
Å dele en bok handler dessuten ikke bare om hva den kan lære noen. Det er en måte å kikke inn i en annens smak på. Hva synes han er morsomt? Hvilke scener får ham til å sperre opp øynene? Hvilke vendinger møter han med alvor, og hvilke med et lite smil? En felles bok kan gjøre selv den mest hverdagslige lesestund til en undersøkelse av hvordan to mennesker oppfatter den samme historien.
For den nylig skilte leseren ligger det også en mild spenning i at noe nytt får utfolde seg uten ferdig manus. Den nye partneren er ikke en romantisk helt som er skrevet for å levere den perfekte replikken. Han er en person som har sagt seg villig til å åpne en bok sammen med henne. Det er ikke sikkert at han plukker opp alle hintene. Det er heller ikke sikkert at hintene er ment som hint hver gang.
Boken er ennå ikke valgt. Et sted i en bokhylle står en fiktiv mann som ennå ikke vet at han kan få en ekstra jobb.
