Forrige uke ringte forloveden min til stedet der vi skal ha bryllupet, og flyttet datoen. Han spurte meg ikke først. Da jeg fikk vite det, hadde han også rukket å gjøre om store deler av feiringen vi hadde planlagt sammen.
Plutselig sto både den store slekta hans og kolleger jeg knapt kjenner, på gjestelista. Den enkle middagen var byttet ut med en stor buffet, og han hadde lagt til ekstra underholdning. Han kom ikke med forslag. Dette var ting han allerede hadde ordnet.
Jeg er 29 og han er 31. Vi har vært forlovet i ti måneder, og vi hadde brukt flere uker på å planlegge sammen. Vi valgte lokale, gjester, meny og hvordan seremonien skulle foregå. Begge ville ha et lite, rolig bryllup med nær familie og de beste vennene våre. Jeg trodde vi hadde blitt enige, ikke bare luftet muligheter.
Forklaringen hans var at moren stadig hadde sagt at det vi planla, var altfor lite og flaut. Det gjorde vondt å høre. Men det som virkelig ble sittende, var grunnen til at han hadde latt være å spørre meg: Han visste at jeg ville protestere, så han bestemte seg for å få alt på plass først.
Det var altså ingen forglemmelse. Han hadde sett for seg at jeg ville være uenig, og ordnet det slik at jeg fikk si fra etter at avgjørelsene var tatt. Nå skulle jeg godta nye planer for et bryllup vi hadde planlagt sammen.
Jeg sa at jeg ikke likte det han hadde lagt opp til, og at jeg følte at ønskene mine ikke betydde noe. Han mente jeg overreagerte. Store bryllup var morsommere, sa han, og jeg burde inngå et kompromiss av hensyn til familien hans. Han kalte meg også egoistisk fordi jeg lot små endringer ødelegge flere måneders planlegging.
Jeg skjønner ikke hvordan dette bare er små endringer. Vi skal gifte oss på en annen dag, med flere mennesker rundt oss og en annen type selskap etterpå. Det er jo mye av det vi brukte ukene på å bli enige om. Det lille bryllupet var ikke en løs idé jeg hadde nevnt i forbifarten.
Foreldrene hans støtter ham. De mener jeg bør være takknemlig for at han tar seg av alt stresset. Jeg vet at det er mye arbeid å organisere et bryllup. Likevel er det vanskelig å føle seg ivaretatt når arbeidet ender med en feiring jeg ikke har sagt ja til, og protesten min blir enda et problem jeg lager.
Jeg sa at det ikke føltes riktig å gifte meg med en som tok store avgjørelser om livet vårt uten å snakke med meg. For meg dreide dette seg ikke lenger bare om bryllupet. Vi skal dele et liv, og da trenger jeg å kunne si meg uenig før noe er avgjort. Jeg vil ikke måtte forklare etterpå hvorfor han burde ha spurt meg.
Nå har jeg satt all bryllupsplanlegging på pause. Jeg vet ikke hva det betyr for forlovelsen vår. Han er opprørt og sier at jeg setter hele forlovelsen på spill ved å stoppe planleggingen.
