Jeg er 56, singel og gir visst feil signal bare ved å være uten kjæreste. Både mannlige venner og fremmede tar kontakt og vil date meg. Jeg blir smigret. Jeg er bare ikke interessert. Det siste ser ut til å være den delen av samtalen som krever dokumentasjon.
Det forrige forholdet mitt varte i ti år og tok slutt for to år siden. For ti år siden ville jeg tatt imot denne oppmerksomheten med åpne armer. Nå har jeg ikke lyst til å date. Jeg vil ikke engang utveksle telefonnumre. Jeg trives alene og liker å slippe å stå til rette for noen.
Det gjør det overraskende vanskelig å takke nei. Jeg prøver ikke å fortelle en bestemt mann at han ikke nådde opp. Jeg prøver å forklare at jeg ikke leter etter noen. Han kan være både hyggelig og attraktiv uten at jeg vil gå på date med ham. At jeg setter pris på invitasjonen, betyr ikke at jeg har lyst til å takke ja.
Jeg trodde det holdt å si at jeg ikke var interessert i dating. Det gjorde det ikke. I stedet kommer spørsmålene om hva jeg egentlig mener, eller forsikringene om at jeg er for ung til å gi meg. Det er hyggelig at andre har så stor tro på det fremtidige kjærlighetslivet mitt. Likevel er det litt underlig å måtte forsvare at jeg ikke vil date, bare fordi andre mener jeg har god tid igjen.
Andre tar det personlig. De tror jeg sier at jeg ikke vil date noen, fordi jeg ikke vil date akkurat dem. Dermed høres et høflig avslag ut som en høflig løgn. Jeg skjønner at det kan svi. Men svaret blir ikke sannere av at jeg begynner å forklare om akkurat denne mannen kunne hatt en sjanse hvis jeg hadde ønsket meg et forhold.
De vanlige formuleringene har også sine ulemper. Sier jeg at jeg er opptatt eller ikke tilgjengelig, høres det ut som om jeg allerede har noen. Det har jeg ikke. Jeg vil helst slippe å antyde at det finnes en kjæreste bare fordi avslaget kanskje blir lettere å godta da. Det ville vært en nokså pussig ordning å skaffe seg en oppdiktet kjæreste for å få være singel i fred.
Jeg vil ikke kaste bort noens tid. Heller ikke ved å utveksle numre når jeg allerede vet at jeg ikke vil fortsette bekjentskapet. Samtidig vil jeg være vennlig. Det er forskjell på å takke nei til en invitasjon og å få noen til å angre på at de spurte. Jeg leter etter ord som lar meg gjøre det første uten at det ender med det andre.
Ingen jeg kjenner, er i helt samme situasjon. Derfor spør jeg jevnaldrende som dater, om hva de helst ville sluppet å høre. Morsomme forslag er også velkomne. Jeg kan more meg over et håpløst svar uten å bruke det på en intetanende mann. Jeg håper de som leter etter en partner, finner en de blir glade i. Selv leter jeg fortsatt etter en høflig setning som ikke gjør at jeg må forklare hvem denne kjæresten jeg ikke har, egentlig er.
