Tjue minutter etter en veldig hyggelig telefonsamtale med kompisen min ringte jeg ham opp igjen. Denne gangen for å fortelle at jeg likte ham som mer enn en venn. Så minnet jeg ham på at vi skulle sees om to uker, og la på. Det hele tok omtrent ti sekunder. Effektivt, hvis målet var å gi oss begge noe å tenke på.
Vi er begge 21 og har kjent hverandre gjennom studiene i et par år. Det siste året begynte vi å jobbe tettere sammen, og etter hvert fikk jeg følelser for ham. Han er ganske stille til man blir kjent med ham. Jeg gledet meg til å snakke med ham, og det handlet ikke lenger bare om jobb.
I mai fant vi på ting bare vi to noen ganger. En gang nevnte han at han hadde lyst til å dra på piknik, men ikke hadde noen å dra med. Jeg foreslo at vi kunne samle en gjeng. Hvis han prøvde å hinte til noe, sørget jeg altså for å invitere med flere.
Etter at han var ferdig med studiene og flyttet et par timer unna, hadde vi lite kontakt i noen måneder. I september skulle jeg på en konferanse i byen hans og foreslo at vi møttes. Da fortalte han at han hadde to billetter til en filmpremiere i min by senere samme måned. Jeg takket ja.
Vi spiste på en restaurant før premieren. Det slo meg også at han hadde betalt nesten hver gang vi hadde spist sammen. Det var riktignok bare snakk om rundt tre ganger. Ikke helt nok til å avgjøre om vi hadde vært på dater.
For noen uker siden foreslo jeg å møtes i en by halvveis mellom oss. Han lurte på hva som skjedde der. Ingenting, forklarte jeg. Jeg ville bare være sammen med ham. Han foreslo at han kunne komme til min by og hjelpe til med noen prosjekter, før han ombestemte seg. Alt dette i løpet av noen få minutter på telefonen. Dette var mannen som en gang syntes det var langt å kjøre femten minutter til en butikk.
Vi jobber begge med film. Da vi holdt på med prosjekter sammen, ble vi gjerne igjen på Zoom en halvtime etter at alle andre hadde logget av. Den siste tiden har vi begynt å ringe hverandre også, og begge tar initiativ. Et spørsmål om film kan bli til en times prat om livet og framtidsplanene våre. Han spurte dessuten om jeg ville være med på en forestilling i New York, fem til sju timer unna oss. Han skulle sende en e-post til en kontakt om VIP-billetter. Jeg ville gjerne bli med.
Til slutt ville jeg heller si det rett ut enn å fortsette å lure på hva alt dette betydde. Så etter samtalen den kvelden ringte jeg igjen. Jeg sa at jeg likte ham, presiserte at jeg mente romantisk, og innrømmet at det kom litt ut av det blå. Jeg ville ikke gå og holde det inne lenger.
Jeg forventet ikke et svar der og da. Han skulle få tenke uten at jeg satt i den andre enden og ventet på en avgjørelse. Det var heller ikke helt ulikt meg å si det så rett ut. Han hadde tid til å svare; jeg la bare ikke opp til en lang samtale om det akkurat da.
Vi skal på en festival om to uker, så jeg avsluttet med å si at vi sees da. Han sa stille at vi sees om to uker. Og så la jeg på.
