Det er tre måneder siden jeg gjorde det slutt, og jeg gråter fortsatt over ham. Ingen hadde fått meg til å føle meg så elsket. Likevel var det jeg som gikk. Vi hadde kjemien, jeg var trygg på ham, og jeg tvilte ikke på at han brydde seg. Det som gnagde, var at jeg mente jeg burde beundre ham mer.
Jeg er 24, han er 22, og vi var sammen i ett år. Vi var helt ville etter hverandre. Med ham kunne jeg være meg selv, og han var god til å snakke om det som skjedde mellom oss. Han ville få forholdet til å fungere og la en ordentlig innsats i det. Han viste at han brydde seg. Jeg trengte ikke lete etter tegn på det.
Samtidig betyr nysgjerrighet, intelligens og egne interesser mye for meg. Jeg opplevde ham ikke som spesielt nysgjerrig eller som en som utfordret meg intellektuelt. Han hadde verken kreative hobbyer eller en aktiv fritid, som jeg setter pris på. Da vi møttes, bodde han hos foreldrene og lot dem ta avgjørelsene for ham. Jeg syntes det var vanskelig å se for meg en framtid sammen når jeg ønsket meg en partner jeg kunne se opp til også for måten han levde på.
Så er det den delen jeg skammer meg over. Jeg fortalte vennene mine hvor fantastisk han var, men unngikk å introdusere ham for dem. Jeg var redd for hva de ville tenke. Når vi var alene, visste jeg hvor godt vi hadde det. Men når jeg tenkte på hva vennene mine ville synes om ham, var jeg langt mindre raus.
Jeg kan derfor ikke late som dette bare handlet om hvor godt vi passet sammen. Det handlet også om hvordan valget mitt av kjæreste ville få meg til å framstå. Jeg vet ikke hvor mye det spilte inn da jeg gikk. Hvis jeg lar være å nevne det, får jeg det til å høres ut som jeg var sikrere på grunnene mine enn jeg var.
Jeg hadde alltid tenkt at jeg måtte se opp til kjæresten min. Beundringen skulle gi meg lyst til å utvikle meg og bli et bedre menneske. Uten den ville noe vesentlig mangle. Til slutt stolte jeg så mye på den tanken at jeg avsluttet et forhold der jeg var høyt elsket.
Nå er det én ting som ikke går opp i forklaringen min: Han ga meg faktisk lyst til å bli bedre. Jeg ønsket å være verdig kjærligheten hans. Jeg beundret evnen hans til å komme seg gjennom vanskelige ting og den følelsesmessige modenheten hans. Han hadde lært meg mye om begge deler. Det var altså ikke slik at jeg ikke beundret noe ved ham. Egenskapene hans passet bare ikke helt med bildet jeg hadde av en partner jeg kunne se opp til.
Jeg har også prøvd det motsatte. En gang datet jeg en jeg beundret veldig, og sammen med ham følte jeg meg dum og usikker. Jeg tenkte at han var for bra for meg. Senere skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde elsket ham. Jeg hadde ønsket å være som ham. Beundringen hadde ikke gitt meg den nærheten jeg hadde med eksen min.
Forskjellene som plaget meg, forsvinner ikke av den grunn. Jeg tenker fortsatt at jeg trenger en kjæreste jeg beundrer for intelligensen, nysgjerrigheten og selvstendigheten hans. At jeg savner ham, er ikke et svar på om vi kunne skapt et godt liv sammen. Men det får meg til å lure på om jeg forsto hva jeg ga fra meg.
Jeg er redd jeg aldri vil finne den samme tryggheten og nærheten igjen. Samtidig vet jeg noe som ikke passer med grunnen til at jeg gikk: Jeg så allerede opp til ham for ting jeg selv fortsatt prøver å lære.
