Vi hadde avtalt å snakke sammen på tirsdag. Etter flere dager med både varme og kjølige meldinger på WhatsApp trengte jeg en ordentlig samtale med kvinnen jeg elsket. Så avlyste hun på grunn av jobb. Jeg mente hun kunne ha gjort jobben på et annet tidspunkt. Det gjorde hun ikke. Dermed ble samtalen som kanskje kunne ha ført oss nærmere hverandre, enda en ting vi ikke fikk til.
Jeg er 51, hun er 54, og vi har et avstandsforhold. Vi kan ikke bare stikke innom hverandre. Besøk må planlegges, og som regel er det jeg som ordner turene, reiser til henne, betaler og sørger for at vi holder kontakten mellom besøkene. Det har ikke plaget meg å være raus. Det som begynte å slite på meg, var følelsen av at det ville skje svært lite mellom oss hvis jeg sluttet å ta initiativ.
Jeg hadde sett for meg en framtid med henne. Derfor var det vondt å innrømme hvor skjevt det føltes. Det handlet om mer enn noen slitsomme reiser. Jeg lurte på om hun jeg ønsket å dele livet med, var like opptatt av at vi faktisk skulle komme dit. Jeg elsket henne, men var blitt usikker på hvor viktig jeg var for henne.
Etter det siste besøket trakk jeg meg litt unna i et par dager. Jeg var lei meg, utslitt og usikker på mine egne følelser. Det var ikke ment som en prøve hun skulle bestå. Men hun oppfattet det som om jeg gjorde det slutt. Det kan jeg ikke bare avfeie med at jeg hadde ment noe annet.
Vi snakket sammen. Jeg sa at jeg fortsatt elsket henne, og at jeg trengte en liten pause for å finne ut hva som foregikk inni meg. Likevel ble forholdet mye kjøligere. Kontakten fortsatte på WhatsApp, med både varme og kalde meldinger og lange opphold imellom. Vi skrev til hverandre, men jeg følte ikke at vi snakket om det som hadde skjedd.
Jeg savnet henne. Jeg ba flere ganger om en ordentlig telefonsamtale, og jeg fikk inntrykk av at hun unngikk den. Til slutt avtalte vi tirsdag. Da var det blitt viktigere enn en vanlig prat om hvordan vi hadde det. Jeg ville snakke om forholdet vårt, ikke fortsette å sende meldinger uten å komme inn på det som sto mellom oss.
Jeg vet at jobb kan komme i veien for avtaler. Det var alt rundt denne avlysningen som gjorde vondt: at jeg allerede hadde spurt flere ganger, at jeg hadde kjent avstanden mellom oss i flere dager, og at samtalen vi endelig hadde avtalt, likevel ble avlyst. Jeg vet ikke om hun opplevde det på samme måte. For meg forsterket det en uro jeg hadde kjent lenge før tirsdag: at jeg var mer opptatt av å sette av tid til oss enn hun var.
Nå har jeg trukket meg helt unna. Ingen av oss har gjort noe ordentlig forsøk på å finne tilbake til hverandre. Jeg tenker på min egen rolle også. Kanskje hun ikke forsto hvor lei meg jeg var, fordi jeg trakk meg unna. Det jeg sa etterpå, var kanskje ikke nok til å rette opp i det. Samtidig kan det hende jeg lenge hadde gjort mer for forholdet enn jeg ville innrømme. Det ene utelukker ikke det andre.
Jeg elsker henne fortsatt. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal ta kontakt én gang til og prøve å få til samtalen vi aldri fikk. Lar jeg det ligge, må jeg kanskje godta at det er slik forholdet tar slutt. Foreløpig har ingen av oss brutt stillheten.
