Vi var på samme konsert, men med hver vår vennegjeng. Jeg sendte henne en melding om at vi måtte finne hverandre i løpet av kvelden. Hun svarte at det fikk skje hvis det var meningen. Jeg spurte hvordan vi skulle få det til. Da kom det ikke noe svar, og vi traff aldri hverandre. To uker tidligere hadde vi brukt en annen konsertkveld på å kysse og snakke i timevis.
Jeg er 23, og det er hun også. Vi møttes for omtrent to måneder siden og fant tonen med en gang. Jeg hadde datet andre kvinner, men dette kjentes annerledes. I starten trengte jeg ikke lure på om hun var interessert. Hun tok ofte kontakt først, fortalte at hun tenkte på meg på jobb, og sa rett ut hvor lyst hun hadde på meg.
Vi gikk på flere dater og hadde sex. Kjemien var sterk, og det var mye nærhet mellom oss. Jeg begynte å tro at det kunne bli et forhold. Det bygget på hvordan vi hadde det sammen, ikke bare på fine meldinger.
Den første konserten gjorde meg enda sikrere på at vi hadde noe på gang. Vi kysset, snakket og var tett på hverandre i flere timer. Jeg sa noen romantiske ting, og slik jeg oppfattet henne, likte hun å høre det. Etterpå takket hun meg på melding og ba meg passe på på vei hjem. Hun sa også at konserten var blant de fem beste hun hadde vært på. For meg hadde det vært den fineste kvelden vår så langt.
Så ble kontakten annerledes. Hun begynte å bruke fire–fem timer på å svare, og meldingene ble mindre varme. Noen timers venting sier lite alene. Forskjellen merket jeg fordi hun hadde vært så ivrig før. Vi hadde snakket løst om å møtes den torsdagen, men ingen av oss fulgte opp. Dermed ble det ikke noe av.
Det hadde vært enklere å forstå hvis hun sluttet helt å flørte. Men hun tar fortsatt kontakt innimellom og nevner romantiske øyeblikk vi har hatt. Nylig snakket hun om å se meg helgen etter, og til og med om å dra på tur sammen. Jeg får lyst til å tro på det. Samtidig vet jeg ikke hvor mye det betyr når vi ikke engang får til å møtes på en konsert vi begge er på.
Jeg har heller ikke vært like tilgjengelig hele veien. Jeg ble frustrert over at kontakten var blitt så uforutsigbar, og begynte selv å trekke meg unna. Én gang lot jeg meldingen hennes ligge ubesvart i et helt døgn. Jeg ønsket mer kontakt, men valgte selv å gi henne mindre. Det forklarer ikke hvorfor hun endret seg. Det betyr likevel at jeg også er med på å skape avstanden mellom oss.
Jeg lurer på om hun er i ferd med å miste interessen, om de romantiske ordene mine ble for mye, eller om det har dabbet av fordi vi ikke har sett hverandre. Meldingene gir meg ikke noe sikkert svar. Jeg vet bare at jeg holdt på å forelske meg, og at dette gjør mer vondt enn jeg hadde ventet etter to måneder.
Nå vet jeg ikke om jeg skal ta kontakt igjen. Spør jeg rett ut, kan svaret bli at hun ikke vil fortsette. Lar jeg være, slipper jeg den samtalen, men da får jeg heller ikke vite om hun vil møtes igjen. Sist jeg forsøkte, var vi allerede på samme sted. Jeg fikk aldri svar på spørsmålet om hvordan vi skulle finne hverandre.
