Under middagen sa han at det var lenge siden han hadde likt noen så godt. Han visste nesten ikke hvordan han skulle oppføre seg rundt meg. Tre dager senere begynte han å trekke seg unna. Nå mente han at vi var for forskjellige, og at han ikke kunne se for seg at det ville fungere mellom oss. Jeg prøvde fortsatt å forstå hvordan han kunne gå fra det ene til det andre etter bare noen få dater.
Jeg hadde hatt det utrolig fint sammen med ham. Han tok meg med på dyre restauranter og lot meg aldri betale. Han var varm og kjærlig, og jeg opplevde at han virkelig brydde seg. Da jeg ringte klokken tre om natten fordi jeg hadde problemer med låsen hjemme, svarte han. Han hjalp meg og forsikret seg om at jeg hadde det bra. Det er vanskelig å slutte å tenke på akkurat det når jeg prøver å godta at han kanskje ikke vil treffe meg mer.
Heller ikke den siste samtalen vår var kald. Han var fortsatt kjærlig. Dessuten sa han at han gjerne ville høre hva jeg tenkte, hvis jeg så annerledes på det. Jeg ble usikker på hva han egentlig inviterte meg til. Ville han at jeg skulle forklare hvorfor vi burde fortsette å møtes, eller prøvde han bare å gjøre avvisningen mindre vond?
Det var to år siden det forrige forholdet hans tok slutt, og han hadde brukt datingapper. Jeg vet at han fortsatt snakker med andre kvinner der og går på dater med dem. Vi hadde selv bare møttes noen få ganger. Jeg har ikke noe løfte om at vi bare skal date hverandre å vise til. Likevel ble jeg lei meg. Han hadde sagt at han ønsket noe seriøst, og jeg hadde begynt å håpe at det kunne bli med meg. Det gjorde ekstra vondt å vite at han fortsatt lette etter noen andre.
Jeg tok meg i å gå gjennom alt jeg mente burde telle i min favør. Jeg er attraktiv; han har selv sagt at jeg er en av de mest attraktive kvinnene han har datet. Jeg har god økonomi, trives hjemme og har ikke hatt mange seksualpartnere. Ingen av de tingene avgjør om to mennesker passer sammen. Men når noen du liker trekker seg unna, er det lett å ramse opp alt du trodde var bra, og prøve å finne det som mangler.
Jeg ønsket meg egentlig ikke enda en dyr middag som bevis på interessen hans. Jeg ville bli bedre kjent med ham og se hva dette kunne bli. Tiden og pengene han brukte, betydde noe fordi det var en del av måten han viste interesse på. De forklarte ikke hva han mente med at vi var forskjellige. Han kunne ha likt å være sammen med meg og likevel ha kommet fram til at han ikke ønsket et forhold. Jeg skjønner at det er mulig. Det er bare vanskelig å få det til å stemme med omtanken han viste den natten jeg ringte.
En del av meg lurer på hva som skal til for at han savner meg nok til å ta kontakt. Det er lettere å tenke på enn at han kanskje ikke kommer til å gjøre det. Men han har ikke bare blitt borte uten et ord. Han har sagt at han ikke tror på oss, samtidig som han er villig til å høre min side. Jeg vil fortsatt bli bedre kjent med ham. Jeg vet bare ikke hva han venter at jeg skal si som kan endre svaret han allerede har gitt.
