En fiktiv fortelling.
Etter et år uten kontakt sendte eksen min en melding: «Skal vi ta en kaffe?»
Jeg svarte ja. Dette viste seg å være mer upresist enn jeg hadde tenkt.
Jeg mente kaffe. Han hadde tydeligvis satt av tid til en ny sesong av forholdet.
Vi hadde brukt året forskjellig
Han spurte hvordan jeg hadde hatt det, med et ansiktsuttrykk som antydet at et trist svar ville passe best.
Jeg fortalte om salsakurset, vennene mine og plantene som gradvis hadde overtatt stuen. Én av dem hadde det litt vanskelig. Ellers gikk det bra.
«Du virker annerledes», sa han.
«Det har gått et år.»
Han nikket som om kalenderen hadde opptrådt uventet.
Det egentlige spørsmålet
Etter en stund sa han at han savnet oss. Det var ikke en urimelig ting å si. Jeg hadde også savnet oss en gang. Vi var bare ferdige med den følelsen på ulike tidspunkt.
Jeg trengte ikke bevise hvor fantastisk livet mitt var blitt, eller finne en replikk som ville få hele kafeen til å applaudere.
«Det er hyggelig å se deg», sa jeg. «Men jeg ønsker ikke å prøve igjen.»
Han ble skuffet. Jeg lot ham være det uten å begynne å forhandle med mitt eget svar.
Vi skiltes uten dramatikk. Hjemme vannet jeg planten som slet. Den hadde i det minste gitt tydelige signaler hele tiden.
