For to år siden sjekket jeg telefonen til mannen min og fant en melding han hadde prøvd å slette. Den var til en gammel venninne. Han skrev at han alltid hadde tenkt at det var henne han skulle vært sammen med, men at tidspunktet aldri hadde passet. Fikk han en ny sjanse, ville han gripe den.
Det var denne kvinnen jeg hadde spurt ham om i årevis. Hver gang forsikret han meg om at de bare var venner. Hun var som en søster for ham. Han hadde til og med lagret henne som «Lil Sis» på telefonen. Så leste jeg det han faktisk hadde skrevet til henne.
Svaret hennes var mer tilbakeholdent. Hun foreslo at de skulle holde litt avstand, men skrev også at hun var veldig glad i å være sammen med ham. Hun hadde lurt på hvordan det ville gått om han hadde gitt henne en sjanse den gangen hun ville bli sammen med ham. For meg lignet dette lite på en samtale mellom to mennesker som bare så på hverandre som søsken.
Jeg kjenner ikke hele historien deres. Men det jeg leste, var nok til at jeg så annerledes på vennskapet. Han skrev til henne om en mulig romanse, samtidig som han gjentatte ganger hadde forsikret meg om at noe slikt ikke fantes mellom dem.
I løpet av de to årene som har gått, har jeg bedt ham bryte kontakten. Han nekter. Jeg har også snakket med henne, men hun fortsetter å ta kontakt. Meldingene jeg kan se nå, virker helt greie. De spør hvordan det går og sender hilsener til bursdager og høytider. Jeg har ikke funnet en ny samtale som den første.
Det betyr noe. Likevel føles det ikke greit at de fortsetter å snakke sammen. Før ville en vanlig hilsen bare vært en vanlig hilsen. Nå vet jeg hva han tidligere skrev til henne: Fikk han en ny sjanse til å bli sammen med henne, skulle han ikke la den gå fra seg. At de nyere meldingene er annerledes, gjør ikke at jeg klarer å legge den gamle bak meg.
Nylig fikk jeg nok og ba ham flytte ut innen tretti dager. Vi har vært gift i tolv år. Nå planlegger han flyttingen, og selv om det var jeg som ba ham dra, sliter jeg med å forstå at vi har kommet hit på grunn av et vennskap.
Når jeg kaller det et vennskap, begynner jeg også å tvile på meg selv. Det høres ut som en liten grunn til å avslutte et ekteskap. Men jeg ber ham ikke om å kutte ut noen bare fordi hun er kvinne. Jeg ber ham om å slutte å ha kontakt med en kvinne han skrev at han ønsket en ny sjanse med, mens han fortalte meg at hun var som en søster.
Han sier at han ikke vil dra. Han vil være gift med meg og håper jeg ombestemmer meg. Han mener han kan beholde vennskapet, sette ordentlige grenser og samtidig ta vare på ekteskapet vårt. Jeg hører at han vil bli, men ordene er ikke nok for meg så lenge han nekter å bryte kontakten.
Hun er i et forhold nå. Jeg går ikke ut fra at han flytter ut og blir sammen med henne. Det trenger ikke å skje for at dette skal gjøre vondt. Akkurat nå forbereder han seg på å forlate hjemmet vårt, sier at han vil beholde ekteskapet, og nekter fortsatt å blokkere henne.
