Kjæresten min har kanskje funnet det lille huset han vil ha. Han har ikke vært på visning ennå. Jeg har allerede begynt å lure på om det ville vært plass til meg der. Ikke som gjest, men med klærne mine, tingene mine og en helt vanlig hverdag sammen.
Vi er begge i midten av femtiårene og har vært sammen i snart et år. Vi er glade i hverandre og trives godt sammen. Vi hadde det godt sammen før huskjøpet ble aktuelt, og det har vi fortsatt. Derfor er det også vanskelig å forklare hvorfor akkurat dette kan føre til at det blir slutt.
Han skal selge boligen sin og ønsker seg et hus han virkelig liker. Vi bor i en storby med skyhøye priser, der selv små boliger med ett soverom koster en formue. For omtrent samme sum kunne han fått en større leilighet. Men han vil ha et lite hus, og han er opptatt av den selvstendigheten det gir ham. Det skjønner jeg. Problemet er at huset han nå vurderer, ser ut til å ha knapt nok plass til én person. Og da har vi ikke engang fått inn møblene, bøkene og den enorme platesamlingen hans.
Han har en grunn til å være forsiktig. Da han kjøpte boligen han bor i nå, tok han delvis hensyn til en tidligere kjæreste. Hun flyttet senere til utlandet, forholdet tok slutt, og han ble boende i årevis et sted han egentlig ikke liker særlig godt. Jeg vil ikke at han skal ta hensyn til meg nå og angre på kjøpet senere.
Det er heller ikke slik at han har avvist tanken på å bo sammen. Han fant først et litt større hus som han trodde kunne passe for oss begge, men det ble ikke noe av kjøpet. Så lette han etter boliger med to soverom og forsøkte å strekke budsjettet. De aktuelle boligene var fortsatt for dyre. Jeg tilbød meg å bidra økonomisk til noe større. Han synes det er for tidlig å slå sammen økonomien vår, og det respekterer jeg. Snart et år som kjærester gjør ikke et felles boligkjøp til noen liten sak.
Forslaget hans er at jeg bor hos ham i lengre perioder og har noen av tingene mine der, mens jeg fortsetter å leie min egen bolig. Han har også undersøkt muligheten for å bygge på huset, men det virker ikke økonomisk gjennomførbart. Jeg ser at han prøver. Likevel innebærer løsningen at jeg fortsetter å betale for et eget hjem, uten å vite når vi kan få et felles.
Leiekontrakten min varer i noen måneder til, så jeg forventer ikke å flytte inn i morgen. Jeg hadde bare håpet at vi kunne bo sammen i en ikke altfor fjern fremtid. Kjøper han et hus vi ikke får plass i, er jeg redd vi må vente i flere år. Han sier at han er veldig fornøyd med forholdet slik det er. Det er jeg også, men jeg er ikke like fornøyd med tanken på at vi skal bo hver for oss i flere år til.
Han vet at jeg ønsker å bo sammen. Jeg har sagt at jeg er skuffet over utsikten til å fortsette hver for oss. Jeg har ikke sagt tydelig at det kan bli så vondt at jeg ikke klarer å fortsette forholdet. Tar jeg det opp før han legger inn et bud, er jeg redd det høres ut som om han må velge mellom huset og meg. Lar jeg være, tar han en stor beslutning uten å vite hva den kan bety for oss.
Jeg vil at han skal finne et hjem han er glad i. Samtidig vil jeg ikke bruke flere år på å vente på et liv sammen som kanskje aldri blir mulig. Han har ennå ikke lagt inn noe bud. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal få sagt begge deler.
