I går fikk jeg vite at to venner av meg hadde en affære. For to år siden ville jeg nok blitt sint på dem. Nå ble jeg overrasket over min egen reaksjon: Jeg var misunnelig. Det var ikke løgnene jeg misunte dem. Jeg tenkte på hvordan det måtte være å føle at noen hadde lyst på meg.
Jeg er 40 og har vært sammen med kona mi i 13 år. I flere år har vi hatt sex omtrent annenhver måned. I begynnelsen skjønte jeg godt at lysten hadde blitt borte. Hun hadde født, og hverdagen var stressende. Jeg ventet ikke at alt skulle være som før med en gang. Men det jeg trodde var en periode vi skulle gjennom, ble etter hvert normalen.
Vi har fortsatt sex iblant, når alt ligger til rette. Det jeg savner, er å merke at hun også tenker på det og gleder seg til det. At hun tar initiativ fordi hun har lyst på meg. Jeg vet ikke hva som foregår i hodet hennes. Jeg vet bare hvordan det er å være den som stadig prøver.
Som regel er det jeg som tar initiativ, og som regel har hun ikke lyst. Det føles som ni avvisninger for hvert ja. Når vi endelig har sex, begynner jeg å lure på om hun har merket hvor lenge det er siden sist og tenker at hun burde. Det er min tolkning, ikke noe hun har sagt. Men med den tvilen i bakhodet føler jeg meg ikke nødvendigvis mer ønsket selv om vi har sex.
Vi har snakket om dette flere ganger de siste tre årene. Noen ganger har det vært følelsesladet. Andre ganger har jeg prøvd å forklare rolig hva jeg savner, uten å legge skylden på henne. Hun sier at livet er stressende, og at hun ikke tenker på sex. Jeg tror henne. Likevel føler jeg meg ensom, og samtalene har ikke ført til noen varig endring.
Jeg har bedt henne om å ta initiativ en gang iblant. Ikke hver gang, ikke engang halvparten av gangene. Én av ti ville betydd noe. Jeg savner å slippe å være den som prøver seg og venter på å se om hun vil. Samtidig vil jeg ikke at hun skal si ja til sex hun ikke har lyst på. Det som mangler mellom oss, kan ikke løses bare ved å telle hvor ofte vi gjør det.
Jeg trener og prøver å holde meg i form, delvis fordi jeg vil at hun skal synes jeg er attraktiv. Jeg føler meg sårbar når jeg prøver å være attraktiv for henne uten å vite om hun legger merke til det. Det betyr ikke at hun skylder meg sex fordi jeg trener. Jeg savner et tegn på at kvinnen jeg har lyst på, også har lyst på meg.
De siste par ukene har jeg til og med drømt at hun tok initiativ. Nå er det to måneder siden sist vi hadde sex. Jeg er lei av å vente på noe som kjennes så selvfølgelig i drømmen, men så usannsynlig når jeg er våken.
Så kom nyheten om vennene mine. Jeg vet at jeg ikke bør gjøre det samme. Det som uroer meg, er hvor annerledes jeg reagerte denne gangen. Jeg misunte dem det jeg forestilte meg at de opplevde: at noen hadde lyst på dem. Den reaksjonen var vanskeligere å legge fra seg enn selve nyheten.
