Da jeg spurte mannen jeg dater om vi bare traff hverandre, svarte han ja. Men han ville ikke sette noen merkelapp på det vi har. Vi er begge 27 og skal snart flytte til hver vår by, jeg for å studere og han for å jobbe. Jeg hadde håpet at svaret skulle gjøre meg tryggere. I stedet ble jeg usikker på hva vi egentlig hadde blitt enige om.
Jeg hadde vært tydelig fra starten: Jeg ville ha et forhold, ikke noe uavklart som bare fortsatte uten at vi visste hvor vi sto. Det har jeg opplevd før, og jeg vet at jeg ikke trives med det. Derfor sa jeg fra før følelsene rakk å bli sterkere. Jeg ba ikke om løfter for resten av livet. Jeg ville bare være ærlig om hva jeg var ute etter.
Samtidig kommer vi faktisk til å bo i forskjellige byer. En tidligere dårlig erfaring med avstandsforhold gjør heller ikke utsiktene enklere. Jeg skjønner at avstand kan gjøre det vanskeligere å satse på noen. Verken studier eller jobb forsvinner fordi to mennesker liker hverandre. Men jeg forstår fortsatt ikke helt hva vi er nå: Vi har avtalt å bare date hverandre, men han vil ikke kalle det et forhold. Jeg vet ikke hva han ser for seg videre.
Han sa at vi kunne snakke om det. Den praten har vi fortsatt til gode. I mellomtiden ble jeg nysgjerrig og sjekket profilen hans på datingappen der vi møttes. Det så ut som han hadde vært aktiv. Jeg oppdaget også at han hadde holdt kontakten med en han tidligere hadde hatt noe uforpliktende med.
Jeg vet ikke hva han gjør på appen, eller hva slags kontakt de har nå. Ingen av delene beviser at han har noe romantisk eller seksuelt på gang med andre. Likevel er det vanskelig å slå det fra seg etter at han har sagt at vi bare dater hverandre. Jeg prøver å forstå hva han mente med ja, samtidig som det dukker opp ting som gjør meg mer usikker.
Det som gjør mest vondt, er at dette føles så kjent. Først viser en mann stor interesse og virker helt innforstått med at jeg ønsker et forhold. Når jeg begynner å få følelser tilbake, trekker han seg unna. Det er slik jeg opplever mønsteret. Jeg kan ikke vite om alle har hatt de samme hensiktene, men når det føles som en gjentakelse, begynner jeg å lete etter feilen hos meg selv. Når gjorde jeg noe galt?
Så husker jeg at jeg faktisk sa hva jeg ville. Likevel fikk jeg følelser for ham uten at vi nødvendigvis ønsket det samme. Jeg trodde den tidlige praten skulle hjelpe oss å unngå misforståelser. Derfor er det ekstra skuffende å sitte her og fortsatt ikke vite hvor vi står.
Jeg er ordentlig lei meg. Så tar jeg meg i å tenke at jeg må forsvare det: Vi har jo ikke engang blitt enige om å kalle oss kjærester. Men jeg hadde begynt å like ham. Følelsene mine ventet ikke på at vi skulle finne et navn på det. Han har sagt at vi kan snakke mer. Jeg ønsker fortsatt et forhold. Jeg vet ennå ikke om det er det han tilbyr.
