Vi snakket om å flytte sammen en gang i løpet av det neste året da kjæresten min sa at han forventet at jeg skulle slutte i jobben og finne meg noe «ordentlig». Jeg trodde vi snakket om et felles hjem. At jeg samtidig skulle legge om yrkeslivet mitt, hadde jeg ikke sett for meg.
Jeg er 39, han er 42, og vi har vært sammen i litt over seks måneder. Fram til da hadde vi hatt det fint. Så fint at det virket naturlig å snakke om en felles bolig, selv om det lå et stykke fram i tid. Men da han begynte å beskrive en framtid der jeg hadde sluttet i jobben jeg er glad i, skjønte jeg at vi så ganske forskjellig på dette.
Jeg jobber fulltid som restaurantsjef, tirsdag til lørdag fra tre på ettermiddagen til rundt elleve om kvelden. Han har kontorjobb, mandag til fredag fra halv ni til fem. Vi har ulike arbeidstider, og det merker selvfølgelig jeg også.
Da jeg spurte hvorfor han ville at jeg skulle bytte jobb, hadde han to grunner: Vi jobber til ulike tider, og jeg tjener mindre enn ham. Ingen av forklaringene gjorde forventningen hans lettere å svelge.
Slik jeg ser det, har vi allerede tid sammen i helgene. Vi møtes også jevnlig til lunsj i løpet av uka. Dessuten liker jeg å ha litt frihet til å gjøre mine egne ting. Jeg har ikke opplevd arbeidstidene våre som et problem som krever at en av oss gir opp yrket sitt. Det som plaget meg, var at han så ut til å ha bestemt både hva problemet var, og hvem som skulle løse det.
Hvis det er så viktig å jobbe samtidig, hvorfor er det min jobb som må byttes ut? Han kunne jo finne en jobb med arbeidstider som passer mine. Jeg ønsker egentlig ikke at han skal gjøre det. Men når jeg snur på forslaget, blir det vanskeligere å forstå hvorfor akkurat hans kontortider skal være utgangspunktet for livet vårt sammen.
Jeg ble ikke overbevist av argumentet om penger heller. Han tjener omtrent 12 000 mer i året. Det er en forskjell, men lønna sier ikke alt om økonomien vår. Han liker merkevarer og de nyeste duppedingsene. Jeg bruker langt mindre penger. En sammenligning av lønn alene forteller ikke hvem som ville hatt mest til overs til et felles hjem.
Og jeg går ikke rundt og venter på en anledning til å komme meg bort fra jobben. Arbeidstidene passer meg. Jeg liker å være i aktivitet, lønna er grei, og jeg har betalt ferie og lønn når jeg er syk. Først og fremst trives jeg med det jeg gjør. Det gjorde vondt at han ikke så på dette som en ordentlig jobb. Det var noe helt annet enn å diskutere hvordan vi kunne få mer tid sammen.
Jeg sa tydelig fra om at jeg ikke hadde tenkt å slutte. Der lot vi samtalen ligge.
Det har gått noen uker, og ingen av oss har tatt det opp igjen. Men tausheten har ikke fått forholdet til å kjennes som før. Jeg er sint og lurer på hvor mye min trivsel telte i framtiden han så for seg. Jeg vet ikke om han har endret mening. Selv er jeg nå usikker på om jeg vil fortsette et forhold jeg for kort tid siden vurderte å ta et steg videre.
