Jeg gikk bort til en kvinne jeg syntes var attraktiv, sa hei og fikk beskjed om at hun var opptatt. Like etter skyndte hun seg inn i en ambulanse sammen med en kollega og dro. Det ble en nokså kort introduksjon.
Jeg er 27 og har aldri spurt en kvinne om hun vil gå på date. Å ta kontakt med noen jeg synes er pen, er fortsatt uvant. Jeg har ingen vellykkede forsøk å vise til, og heller ikke særlig erfaring med veien fra den første hilsenen til en invitasjon. Foreløpig prøver jeg å få i gang en samtale.
Rådet jeg hadde fått, var å gå bort til kvinner og snakke med dem. Et enkelt hei skulle holde som åpning. Det hørtes overkommelig ut: ett ord, ingen innøvd replikk og lite å glemme. Jeg kunne klare å gå bort og hilse. Fortsettelsen var jeg mindre sikker på.
Så jeg prøvde. Flere ganger. Alle jeg tok kontakt med, virket opptatt med et eller annet. Jeg fikk sagt hei, men kom ikke særlig lenger. Jeg begynte å få erfaring med samtaler som ikke rakk å bli samtaler.
Kvinnen ved veggen holdt på med telefonen sin da jeg fikk øye på henne. Jeg syntes hun var attraktiv, gikk bort og sa hei, akkurat som jeg hadde blitt rådet til. Hun sa at hun var opptatt. Deretter satte hun og en kollega seg i ambulansen og kjørte av gårde. Det var vanskelig å se hvordan en bedre replikk skulle ha hjulpet. Hun skulle videre.
Det gjorde det litt vanskelig å vurdere hvor godt denne fremgangsmåten fungerte. Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle snakke med kvinner. Hun skulle av gårde med en kollega i en ambulanse. Vi hadde tydeligvis ulike ting på programmet. Jeg vet ikke mer om jobben hennes eller hvor de skulle, bare at jeg kom bort rett før de dro.
Et annet forsøk gikk omtrent på samme måte. Jeg kunne fortsatt ikke si at jeg hadde lykkes med å bli kjent med noen, og lurte på hva som egentlig gikk galt. Var hei for lite å bygge videre på, eller valgte jeg øyeblikk der ingen hadde tid til resten? Arbeidsplasser begynte særlig å virke som et tvilsomt sted å øve på å bli mer utadvendt.
Jeg hadde begynt med å lure på hva jeg skulle si. Etter disse forsøkene lurte jeg like mye på hvor det gikk an å møte noen som faktisk hadde tid til å prate. Å spørre om en date hadde jeg ennå ikke kommet til. Det mest minneverdige forsøket mitt så langt endte med at kvinnen og kollegaen hennes kjørte av gårde i en ambulanse.
