Etter at vi hadde spist, fortalte kjæresten min at han ikke kunne fordra oliven og sopp. Pizzaen hadde begge deler. Jeg hadde spurt om han ville ha det før jeg bestilte. Der og da virket det som en ganske grei måte å finne det ut på.
Vi lo av det. Jeg sa at han kunne ha sagt fra da jeg spurte. Det var ikke viktig for meg å ha oliven og sopp på hvert eneste stykke. Vi kunne ha fått det på min halvdel, eller droppet det helt. Vi kunne fint tatt hensyn til det han likte. Jeg visste bare ikke hva det var.
Jeg var 44 og han 40, og i starten hadde jeg ikke noe særlig imot at han var passiv. Jeg hadde nettopp kommet ut av et langt forhold med en mann som var altfor kontrollerende. Det var en lettelse å være sammen med en som ikke insisterte på å få viljen sin. Noen litt klønete situasjoner innimellom virket som en liten pris å betale.
Dessuten tenkte jeg at jeg kunne komme ham i møte ved å spørre. Hvis han ikke sa hva han ville av seg selv, kunne jeg vise interesse og gi ham muligheten. Jeg er god til å finne kompromisser. Vi trengte ikke å ønske oss det samme, men jeg måtte vite nok til at vi kunne finne noe begge ble fornøyde med.
Det var derfor jeg husket akkurat den pizzaen. Jeg hadde spurt, alternativene var enkle, og likevel endte han med å spise noe han ikke likte. Vi kranglet ikke om middagen. Men jeg skjønte at jeg kunne gå glipp av det han ønsket seg, selv når jeg hadde spurt.
Jeg kan ikke late som om jeg aldri har gjort det samme. Av og til er det godt å la den andre bestemme. Jeg har ikke alltid sterke meninger, og det kan være hyggelig å prøve noe den andre velger. Å si ja til et forslag betyr ikke nødvendigvis at jeg holder en innvending for meg selv.
Men jeg har også vært for passiv når mye mer sto på spill. I det forrige forholdet mitt hadde jeg latt viktige avgjørelser bli tatt uten å si ordentlig fra om hva jeg ville. Det var slik jeg lærte å være tydelig på hva jeg selv ville. Så da han fortalte om olivenene og soppen, kjente jeg igjen vanen. Jeg hadde ikke akkurat vært et mønstereksempel på å være tydelig selv.
Forholdet tok uventet slutt, uten noen særlig forklaring. Nå lurer jeg på om det var vanskelig for ham å si hva han ville også når det gjaldt større ting. Kanskje visste han ikke hva han ønsket seg av livet, eller av forholdet til meg. Det er min mistanke, ingen forklaring han har gitt meg. En pizzabestilling kan ikke bevise det.
I ettertid er det kontrasten jeg tenker på. Etter en kontrollerende kjæreste hadde det føltes trygt å være sammen med en som gjerne fulgte mine ønsker. Da det ble slutt uten noen ordentlig forklaring, satt jeg igjen og lurte på hva jeg egentlig visste om det han ville når han sa seg enig. Hva han syntes om pizzafyllet, fikk jeg til slutt vite. Hvorfor det ble slutt, vet jeg fortsatt lite om.
