Sist vi møttes til kaffe, virket det som om han bare ville få det overstått. Dette var en venn jeg pleide å slappe av sammen med, en som alltid hadde vært hyggelig mot meg. Nå var det blitt annerledes å møtes, selv over en kaffe. Forandringen kom etter at vi hadde vært intime for første gang, på hans initiativ.
Jeg er 23, og han er 28. Vi ble kjent i fjor. Fram til denne måneden syntes jeg vi hadde et veldig fint vennskap. Jeg trodde han syntes jeg var attraktiv, og at han hadde hatt følelser for meg i starten, selv om han benektet det. Det hadde ikke hindret oss i å være venner.
Jeg mente til og med at jeg var for pen for ham. Det var min vurdering, selvfølgelig. Jeg trodde jeg visste hvordan han så på meg, og hvor vi sto. Nå skjønner jeg mindre enn før, til tross for all den selvsikkerheten.
Etter hvert begynte vi å være sarkastiske med hverandre. Vi kunne erte hverandre på den måten. Så kom de intime stundene denne måneden, de første mellom oss. Det var han som tok initiativet. Uten å gå i detalj om hva som skjedde: Vi hadde ikke vært fysisk nære på den måten før.
Etterpå endret tonen i meldingene hans seg. Han ble sint, gikk i forsvar og svarte meg hardt. Samtaler som før hadde vært enkle, endte i krangling. Det var ikke bare mangelen på romantiske erklæringer jeg stusset over. Plutselig virket det som om han irriterte seg over ting jeg sa, som ikke hadde vært noe problem før.
En gang ba jeg ham på spøk om å si at han elsket meg. Jeg mente det som erting, slik vi hadde holdt på før. Han ble sint og benektet det. Jeg skjønner at han kunne oppfatte ordene annerledes etter at vi hadde vært intime. Men jeg ba ham ikke på alvor om en kjærlighetserklæring, og reaksjonen hans overrasket meg.
Da han også virket utålmodig over kaffen, ble det vanskeligere å tenke at problemet bare var tonen i meldingene. Jeg merket en avstand når vi møttes også. Jeg savnet å være sammen med ham uten å lure på om noe jeg sa, ville føre til enda en krangel.
Jeg spurte om han hadde fått følelser for meg. Med tanke på hva jeg trodde om starten på vennskapet vårt, syntes jeg ikke spørsmålet kom helt ut av det blå. Men det jeg hadde trodd den gangen, beviste ingenting. Han benektet det igjen og ble sint.
Kanskje han oppfattet spørsmålene mine som et ønske om noe mer. Kanskje han bare ville ha den fysiske nærheten. Reaksjonen hans forteller meg ikke hvilken forklaring som stemmer. Det jeg vet, er at jeg spurte om følelser, og at samtalen dreide over på at han ikke ville binde seg.
Han fikk det til å høres ut som om han hadde massevis av kvinner etter seg. Jeg hadde ikke bedt ham slutte å treffe andre eller bli kjæresten min. Jeg hadde spurt hva som hadde forandret seg mellom oss. Likevel kranglet vi om et forhold jeg ikke hadde foreslått, mens jeg fikk stadig vanskeligere for å kjenne igjen vennskapet vi faktisk hadde.
