Da jeg sa at det virket som om han bare var opptatt av sex nå, gikk han i forsvar. Jeg lot det ligge. Det var hele samtalen om at jeg savnet samtalene våre.
Før vi begynte å ligge sammen, kunne vi snakke i timevis. Jeg likte ham, og vi var så nære at det nesten føltes som om vi var bestevenner. Det var romantikk der også. Jeg likte at vi faktisk ble kjent med hverandre. Derfor klarer jeg heller ikke å overse hvor annerledes det har blitt.
Jeg hadde allerede fortalt ham hvorfor jeg nøler med å ha sex tidlig når jeg blir kjent med noen. Jeg har opplevd at menn forandrer oppførsel etterpå. Jeg var redd for at vi skulle begynne å ligge sammen og slutte å bli kjent. Etter hvert hadde vi sex. Nå er det det eneste vi gjør hver gang vi møtes.
Jeg liker sex selv. Det gjør det vanskeligere å forklare hva som plager meg, også for meg selv. Det er ikke sexen jeg vil bli kvitt, og det ville vært uærlig å si at alt har vært dårlig. Jeg vil både ligge med ham og snakke med ham. Likevel tar jeg meg i å lure på om jeg har lov til å savne det ene når jeg har sagt ja til det andre.
Det er alt rundt sexen jeg savner. Før hadde vi så mye å snakke om. Nå begynner alt å handle om sex, eller vi ender med å ligge sammen et eller annet sted. Jeg savner følelsen av at han hadde lyst til å være sammen med meg bare for selskapets skyld. Det er ensomt å vite at noen har lyst på deg, men samtidig lure på om de fortsatt er interessert i hvem du er.
Jeg vet ikke hva som har endret seg for ham. Kanskje han tror vi begge er fornøyde med det vi har. Kanskje jeg så for meg at vi skulle komme nærmere hverandre, mens han tenkte noe annet. Da han gikk i forsvar, fikk jeg ikke noe svar. Det ble bare vanskeligere å fortsette akkurat da jeg prøvde å forklare hva jeg savnet.
Det samme skjedde med den forrige fyren jeg holdt på med. Det er det som får meg til å lete etter feilen hos meg selv. Én gang kan jeg være skuffet over akkurat den relasjonen. Når det skjer igjen, begynner jeg å granske det jeg gjorde: Ventet jeg lenge nok? Ga jeg feil inntrykk? Fikk det at jeg liker sex, romantikken til å virke unødvendig?
Ingen av de spørsmålene forteller meg hva denne mannen egentlig vil. Men de gjør det lett å bruke mer tid på min egen oppførsel enn på å kjenne etter om jeg trives med det vi har nå. Jeg prøver stadig å overbevise meg selv om at jeg overreagerer. Som om det ikke teller at vi har sluttet med noe som betydde mye for meg.
Jeg har ikke bestemt meg for å avslutte det. Jeg henger fortsatt fast i om dette er en god nok grunn. Jeg liker ham, jeg liker sexen, og jeg savner å snakke med ham.
